Gylne ord

Vintermystikk

2012-02-07T00:37:00.001+01:00

Ute er det natt. Et lite stykke ovenfor byen, akkurat langt nok til at storbysuset kun skimtes gjennom lyset fra de snøtunge skyene som henger over landskapet rundt meg. Lydene er som frosset i den glitrende, hvite snøen. Sjeldent kommer et ensomt menneske traskene stille forbi, så stille at man skulle tro de var redde for å puste. For selv pust kan høres her, omtrendt som ekko mellom de tette husveggene av rødmalt treverk. Men ikke en skygge er synlig. Ikke et vindpust er å kjenne. Enda mørket flyter rundt hver atom som et usynlig slør over jorden, er lyset akkurat sterkt nok til å se hvordan snøen minner om en glodhet ørken. Landskapet snor seg om de sjeldne farger i vinterlandskapet som toner fra nære og fjerne musikaler kun døve hører, som malerier kun blinde ser. Alt er ikke over. Alt har ikke startet. Denne vinteren kan være den siste, denne natten og. Men storbysuset synger videre selv om ingen lytter, for hver tone kan bli den første i vinterens fabellyrikk. - Cecilie

The Odour of a Nebula (working title)

2012-02-03T00:54:00.001+01:00

The lump. Deep inside my chest, in the middle of my body, at the top of my stomach.

The lump that will eat me from inside if I cannot use its enormous energy. It’s crawling around in my body like a sparkling fountain of thin air and some feeling… Like love. Of hatred, anger and joy at the same time.

It wants to lift my body, lead me up to where the sky never ends to the thousands of bright and shining stars.

But gravity. Gravity holds me down. Won’t let the lump lift me, and my arms, my arms are heavy like cement. They’re hanging down towards earth, and don’t know where to do with themselves. Like they’re longing for the depths of earth. Like if they want to drag themselves deep down inside earth, to the glowing, hot ball of bubbling lava and deadly flames.

But they stay where they are. They have so many choices, so much to make out of themselves. They don’t know how to function.
The lump rumple. The lump grows. Almost blows up inside of me. Only through my ears, through my eyes, does my body let the lump be and live. Through the strength of others. Through tones the lump wants to dance to. Through visual sights the lump is made of.

Or through sharing. Like ripping out a part of my body, in exchanged of a tearing wound. An emptiness, not to be seen by anyone, and as if not to be filled again.

A moment of acrid longing, of prodigious solitude. A moment of dreams never to be released. A life whom never to be lived.
How to let the lump free, to float with the wind. How to let it lift me from the ground when my body holds me down. All the words to speak, all the tones to sing, all the stories to be told, all the adventures to begin.

The lump muds like cosmic gas from a birth of a star, as cloud of dust from a nebula. Ready to blow up anytime, expand it selves and finally collapse into a burning light, forever to glow out the deadly brightness, and eat all darkness on its road.

But gravity still is bigger.

- Cecilie

Mannen nede i vinduet

2011-12-31T18:35:00.006+01:00

Jeg vil skrive om mannen der nede. Men han står aldri i vinduet, men sitter bak blå gardiner. Gardinene som alltid er lukket. De blå, tykke gardinene som stenger alt lys ute. Han bor i første etasje. I vinduet står det to lysekroner uten lys i, en tom keramikk-krukke og en sandfarget sangfugl. De ser ganske fine ut inntil den grasiøse blåfargen på gardinene, og fra vinduet mitt ser vinduskarmen hans nokså ren ut. Men jeg har aldri sett han trekke for gardinene. Jeg har fulgt han inn døren og sett trappeoppgangen hans, men noe mer av livet hans holder han skjult. Jeg møter han ofte i gatene, han er aldri redd for å snakke eller å spørre om hjelp til å åpne porten inn til bakgården våres når det blir litt for vanskelig med en krykke i hver hånd. Det har ikke vært en lang sommer, men sommeren har vært hard mot ham. Han ser mye eldre ut nå enn sist vinter når jeg flyttet inn her. Og han har fortsatt ikke åpnet gardinene så mye som et lite gløtt. Enda han stadig er ute og humper seg bortover gatene på krykkene sine, med det lille som er igjen av det snehvite håret hans pent gredd til siden. Han ser ikke snill ut. Men han ser heller ikke slem ut. Han ser egentlig bare veldig fortapt ut. Kanskje han aldri får noe besøk. Han fortalte meg engang at han gjerne ville flytte, men han trodde ikke han kom til å gjøre det for det var så greit å ha en leilighet i første etasje, han kan jo ikke gå mange trappetrinn på to krykker. Jeg lurer på når han legger seg, mannen nede i vinduet. Bak de blå gardinene. Han sitter vel i sofaen. Kanskje sofaen er rett bak vinduet. Kanskje sitter han og ser hvordan sportsutøverene glatt beveger seg bortover snøen på skiene sine, kanskje orker han ikke å ta noen pauser fra tven før han må på do. Og da reiser han seg ikke opp fra sofaen, men trekker krykkene sine inntil seg og drar seg sakte opp på to bein, mens sportsutøverene løper langrenn i bakgrunnen og kommentatorene vitser om hvordan Oddvar Brå knakk staven sin under VM i 1982. Kanskje tenker han tilbake på hvordan han selv løp rundt på grønne enger den sommeren i 1982. Eller kanskje han mistet jobben sin da. Uansett så er 1982 ganske langt unna 2011. Og nå er det snart 2012. Bryr han seg i hele tatt om årstall lenger, når han ikke engang bryr seg om å kikke ut av vinduet sitt? Han har jo ikke så mye å se ut av vinduet – bare en trist, tom bakgård og et par rotter i ny og ned ved søppelkassene, foruten oss naboene som kommer hjem og ler og smiler eller stresser av gårde til skole og arbeid. Vi unge. Alle vi som bor her kunne vært barnebarna hans. Og vi snakker med han i god viten om at han er eldre og derfor bærer mye mer kunnskap og livsviten enn oss. Men allikevel sitter han der inne helt alene, bak de tykke, blå gardinene med vintersport på tven, lite viten om hun som sitter en etasje over bare rett ovenfor til høyre for han, og tenker på hvordan han egentlig har det. Hvordan kunne jeg gitt han en gave? Kanskje jeg kan banke på vinduet hans. Eller kanskje dørklokken virker hos han – det har den aldri gjort hos oss! Men hva kunne jeg gitt han for noe? En til sandfarget sangfugl kanskje, så kunne han åpnet gardinene bare for å sette fuglen sammen med den han allerede har stående der. Og kanskje ville han lagt merke til at vinduskarmen hans trengte en vask, og latt gardinene være åpne. Og kanskje ville de andre naboene lagt merke til at han sto i vinduet sitt, noe han sikkert gjør hver eneste dag, men det er ingen av oss som kan se det når han stadig har de blå gardinene sine tett igjen. Der nede, i første etasje i B-oppgangen. Leiligheten hans kunne vært som våre andres – full av folk som kom og gikk, av fest og musikk, av kjærlighet og kjærlighetssorg. Men det er den ikke. Leiligheten hans er tom. Det er bare han som er der, og den sandfarget sangfuglen ser han aldri ser på, for den er på den andre siden av de blå gardinene. Men jeg ser den. Jeg ser på den hver dag og lurer på hvordan den kan synge igjen.
Cecilie

Untitled

2011-12-11T21:30:00.002+01:00

In the magic

Moments turn to stone

The sun kisses

Floating boat with no one on

From the sky songs like ice

Glittering stars and shiny hearts

Melt the summer into spring

Clock turns to night above earths

Burning water

Then it all goes on and on

Cecilie Emilie

Mellom nå og etterpå

2011-10-22T05:35:00.001+02:00

Noen ganger

Kan jeg innrømme for meg selv hvorfor jeg handler som jeg gjør

Hvorfor jeg føler noe annet enn jeg egentlig vil føle

Noen ganger

Lengter jeg

Etter dager som har vært

Etter dager jeg vet vil komme, men fortsatt er alt for langt unna

Noen ganger er jeg helt tilstedet i nuet

Ser hvordan lyset kjærlig lager harmoniske skygger rundt alt i dets vei

Hører hvordan alle lyder klanger forskjellig men allikevel hører sammen

Noen dager

Merker jeg ikke at tiden går

Merker jeg ikke at det er en hel verden rundt meg der min eksistens fortsatt er uten betydning

Noen dager

Går sola ned rett etter den har stått opp

Går mennesker forbi så fort at de kun vært én og samme

Går tiden så fort at det er som den alltid har stått stille i meg

Noen ganger

Lengter jeg

Og jeg venter, venter på tider som kanskje ikke kommer

Glemt

2011-10-14T17:09:00.002+02:00

Var ikke vinden som hvisket
En lett pust fra sørlige smil
Kom ikke skyene mykt flytende
For å gi himmelen et avbrekk fra sin plass

Lyden av torden som gjallet i det fjerne
Solstråler av gull som avdekket alt skittent
Selv en dråpe av vann fikk ikke være seg selv
I lys av solens glødende armer

I skyggen bak et gammel tre
Ingen brydde seg om å vanne
Lå en sprukken, ustemt gitar
Som aldri fikk synge sine sanger

Treet dekket gitaren med sine rødgule løvblader
Som en vinterkåpe mot snøen
Men vinden rev de bort
Den pustet ikke lenger smilende

Vinden ulte om kulde og død
Om tid som reiser
Om liv som ikke blir levd

Cecilie Emilie

Lamprophony smile

2011-09-11T22:21:00.000+02:00

There is a fire in my soul
Its burning in me twice
I let it out of control
It's strong and still it's getting stronger

There is a fire in my soul
Burning faster then a heartbeat
I hear its lamprophony* like a drum roll
And its smile wake me up, its smile wake me up

There is a fire in my soul
There is a fire in my soul
Restless I walk alone
There is a fire in my soul

Cecilie Emilie

(*Loudness and clarity of voice)

Om frihet

2011-09-05T23:10:00.003+02:00

Frihet.

Friheten til å velge selv.
Friheten til å ta egne standpunkter, snakke høyt om egne meninger.
Friheten til å bevege seg hvor man vil.
Friheten til å skape sin egen framtid.
Friheten til å være sin egen herre.
Friheten til å gjøre hva man ønsker, når man vil.
Friheten er ikke å være alene.
Friheten er å dele - aldri å lenke andre mennesker, eller la de putte deg i lenker.
Friheten til å kommunisere.
Friheten til å samarbeide.
Friheten til å forandre - fornye!
Friheten til å alltid lære av feil - sine egne og andres.

Hva var vel friheten uten alle andre.

Cecilie Emilie

Vi og Dem

2011-08-31T22:55:00.001+02:00

Sammen
Uten de ulykkelige
Tryggheten
I drømmene bort fra realiteten
I våre hjem, med ryggen til gata
Er vi alle like
Glemmer de ulykkelige
Sammen

Alene
I de sommergrønne enger
Ligger døddrukne kropper
Ulykkelige
De nekter å leve i våres drøm
Hjemløse, med kun himmelen som tak
Lar de realiteten leve
Men slukker sine sorger
Alene

Cecilie Emilie

Home

2011-08-21T16:45:00.000+02:00

I hear the Sound leading me on...

2011-08-18T18:40:00.000+02:00

Let the good times begin

2011-08-16T01:49:00.007+02:00

Oh, loneliness
Lonely times we're spending
Life made in dreams
Lost in sleep descending
If all we see is all to believe
Then let the music play
Let's not think of tomorrow

Friends that I know
Knew that I was searching
Falling in love
But it wasn't working
Paul said "What we see is solely chemistry"
So let the music play
Let's not think of tomorrow

Let's pledge a year to the stars
And nighttime
Safe from the day
There is life without time
And when light draws near we'll disappear
The way that dreamers do
In sleep intoxicating

Oh, loneliness
Lonely times we're spending
Life made in dreams
Lost in sleep descending
If all we see is all to believe
Then Billy bring your gin
Let the good times begin

~Isobel Campbell

Where happiness lives

2011-07-22T05:18:00.001+02:00

Han vandret stadig gjennom gatene
som en forlatt hund
Han tenkte ikke over ensomheten alene
men så hvordan andre sammen gjorde han ensom i kontrast
Han merket seg alle som overså han
alle som så på han med frykt eller hat
Han rynket på nesen tilbake i misnøye
ingen var vel verdt et smil fra ham
Helt til en dag - like grå som alle andre dager
kom smilet først helt uventet fra en han ikke kjente
Hatet i han fra andre ble som vasket bort
da to ukjente øyner strålte mot han i en barnslig glede
Han så ikke lenger andres arroganse på sin vei
men kjente han ville holde fast ved smilet han hadde fått
Så han gav det videre...

Cecilie Emilie

Livets sang

2011-07-01T04:35:00.004+02:00

Jeg så din tanke fare
Men lette ikke dypt
Allikevel har jeg det med å bevare
Hva du har følt men kanskje har forlatt
Flyktet fra som en livredd hare

Så mange mennesker på moder jord
Med samme kjøtt og sinn
Allikevel er vi så forskjellig, er det mange som tror
De lar ikke virkeligheten fare øyet ved
Lager seg heller sin egen verden der de bor

Vi er alle i samme båt
Og blir aldri mer vis enn et barn
Vi synger på samme låt
Men det er alt for få som lytter
Eller deler årsaken som lager et øye tårevått

Du kan bygge en by
Du kan vinne en million
Men kan du ikke erfare og stadig bli ny
Var livet kun en grusom sang
Som hos en sulten spurv som ikke kan fly

- Cecilie Emilie

Noen ganger...

2011-06-13T05:24:00.002+02:00

Noen ganger hvisker gresset

Om fjerne og nære steder

Noen ganger flyter skyene

Som om de ligger på overflaten av et stort hav

Noen ganger skinner solen

Og lager vakre mønstre

Noen ganger drypper regnet

Som om det bare vil vanne blomstene forsiktig

Noen ganger føles selv snøen varm

Når den glitrer som tusen stjerner

Noen ganger smiler selv ukjente til deg

Som om de har en hemmelighet de gledelig vil dele

Men andre ganger finnes det ingen ende

Selv ikke på verdens enkleste problem

De gangene ingenting klaffer

Som om det minste sår aldri gror

De gangene - selv når man er minst alene

Føler man seg mest alene

Men de gangene er det kanskje akkurat da

Man aller helst vil være helt alene

Rømme dansende bort fra alt

Som et løvetannkorn svever i sommerluften

Fare av sted uten mål og mening

Bare for å bli fanget av vinden

Og kastet til bakken

Plante seg dypt i den mørke jorden

Og la en ny blomst spire til en annen tid...

Cecilie Emilie

Lost in confusion

2011-06-02T04:45:00.003+02:00

Din båt kan ikke flyte
Hvordan ro uten årer?
I syv dager
og syv netter
Ikke et pust fra vinden
Ikke en skygge
Annet enn din egen

Husker du ikke hva de sa
Trærne som hvisket slørete ord
Husker du ikke hvor du kommer fra
Det finnes kun en Moder Jord

Din båt kan ikke flyte
Hvordan ro uten årer?
I syv dager
og syv netter
Kastet du ditt hat mot andre
Skammens mørke kappe
Bærer du ikke enda den er din egen

Cecilie Emilie

Bak det mørke vinduet

2011-05-25T18:22:00.001+02:00

Oppgulpet av følelser kjentes som et smerteskrik i ryggraden
I det verden realistisk viste seg for henne
Som nakent gjennom et skittent vindu som aldri holdt ute det konstante bråket på andre siden av glasset
Øynene som glimtet av solstrålenes glød var færre nå
De fleste var bare tomme, som et tjern i skogen der du kunne nå bunnen med hånda, men allikevel ikke se den gjennom alt grumset som fløt dødt rundt uten mål og mening.
Pendelen på klokka stoppet opp iblant, men gikk alltid helt likt hver gang den startet opp igjen.
Tiden var ubetydelig, enda tiden som kom til henne alltid gikk sin vei for å aldri komme tilbake.
Ingenting var verdt å løpe etter. Ingenting var verdt å holde fast ved.
Gleder var korte og kjappe, det var aldri noe håndfast som ble ved henne.
Dagene var blitt lengre og lysere, men føltes allikevel kortere da lyset aldri varmet skyggen. Skyggen som brutalt bredte seg over alt rundt henne, dempet fargene slik at alt ble likt.
Stemmene rundt henne var som et ekko fra fortiden. Vinden ulte gjennom gatene.

Hvor ble det av den varme sommeren? Hvor ble det av den silkemyke sangen trærne hvisket melodiøst mens skyggene ble løst opp av solen?

Beina var som blyklosser. Asfalten var som gjørme. Musikken var kun kjente takter som repeterte seg selv stadig.
Men allikevel blomstret følelsene som i et påskebed - der de halvgrodde vårblomstene trykte seg opp gjennom den tunge, våte snøen, og strekte seg mot solen. Solen de aldri kunne stole på, men gav sitt liv for med hjertens lyst.
Hun visste at jo lengre på bunnen hun var, desto høyere opp kunne hun se, desto lengre kunne hun strekke seg. Om hun bare ville.
Om hun bare kunne.

Uten

2011-05-20T07:22:00.002+02:00

Svulsten hadde for lengst grodd røtter
Hver natt red angsten sin tivolidans
Hver dag var uten smak, som glasskår under mine føtter

Jeg drakk og jeg ruset meg
Og tiden fantes ikke lenger
Jeg ryddet smerten av min vei
(Trodde jeg)

For alt jeg kunne mimre over hadde jeg ingen å dele med
Og ingen så mitt smil
Var jeg kun en illusjon, var jeg ikke verdt å dvele ved?

Mitt sinne og mitt hat var smart
Gav meg en stemme som kunne høres
Hvorfor bry seg, hvorfor alltid tenke snart

Svulsten hadde forlengst grodd røtter
Hver natt red angsten sin tivolidans
Ingen venner har jeg, meg er det ingen som støtter

Cecilie Emilie

Bynatt

2011-05-11T00:49:00.005+02:00

Mørket snek seg over byen

Som hatet vokser sakte i en som er forlatt

Som kjærligheten varmer som en solfylt vårdag

Som sommeren sakte vekker liv i alt som kan puste

Lyder roet seg ikke

Som når den drepende kulden legger seg lydløst over bakken som et kvelende teppe

Men lydene ble færre

Og ekkoet høyere

Varsomt trådde kun de med en plan

Som rovdyret på jakt etter sist neste offer

Høylytt var kun de fredfulle

I sin lykkelige, uvitende stund

I mange vinduer var lyset slukket

Men de færreste hadde tatt kvelden

Bak de tilsynelatende tomme glassrutene i mange hjem

Våknet drømmerne opp

Begynte sine lange reiser de kanskje aldri tok igjen

Noen drømte om drømmer

Andre drømmere lagde drømmer

Men kun i mørket var det rom

For drømmerne å rømme

For lydene til å høres

Og hvert lite lys til å skinne som en flammende sol

Cecilie Emilie

Planet Caravan

2011-04-20T06:28:00.000+02:00

We sailed through endless skies
Stars shine like eyes
The black night sighs
The moon in silver trees
Falls down in tears

Light of the night
The earth, a purple blaze
Of sapphire haze in orbital ways

While down below the trees
Bathed in cool breeze
Silver starlight breaks dawn from night
And so we pass on by
The crimson eye of great god Mars
As we travel the universe

by Tony Lommi, Geezer Butler, Ozzy Osbourne, and Bill Ward

A song for a lost moment

2011-04-13T06:31:00.002+02:00

I heard the song
Only for you
My heart cries blood
In my veins
Like out in the blue
Flows the air itself
So far the wind goes
Just out of place
So many souls it could have rested by
So many that needed its fresh breath
But perhaps only in silence
Without the heat of the song
May you find peace
If it just was not so many
Places to go and to be
Run, run far away
My eyes are blinded
Only a journey will lift the foot off
Like a rock
Handing out all of its heat
Did not die by it...
Cecilie Emilie

Odin

2011-04-02T18:25:00.002+02:00

Nytt familiemedlem!

Sunshine of your love - part I

2011-03-23T06:03:00.001+01:00

Harmoni er et fantastisk ord. Så ladet av glede og blomsterduftende sommervind uten beskymringer. Men hva er egentlig harmoni? Harmoni er et ord for balanse. Naturen i balanse, toner som klanger sammen, menneskets fysiske og psykiske helse uten problemer. Men balanse finnes ikke uten ubalanse. Harmoni finnes heller ikke uten disharmoni, uten kaos. Derfor kan aldri harmonien regjere konstant for at det skal finnes harmoni. Men finnes det disharmoni uten harmoni? Selv i naturen går ikke + og + sammen. Det blir ikke balanse av balanse. Det finnes ikke høyde uten dybde. Det finnes heller ikke lidenskap uten hat. Hvordan kan da harmoni oppstå? Harmoni kan for meg virke som en enkel tilfeldighet av balanse mellom godt og ondt. Rett og slett et skjebnetreff av tidspunkt. For tid og harmoni kommer aldri unna hverandre, da tid aldri opphører sin eksistens. Man kan føle noen ganger at tiden stopper, at den kanskje ikke eksisterer framover. Men den passerer allikevel konstant. Som om den dukker opp fra intet akkurat nå, selv om den kun har vært. I vår tid finnes det bare nå og alle gårsdagene. Men noe som stadig lager fortiden må da eksisterer framover, ettersom det aldri tar slutt. Ettersom at intet må være synbart for å eie sin eksistens. Harmoni er hos mennesker en usynlig følelse som kan dukke opp fra intet, kanskje bare for å være et øyeblikk. Altså litt som tiden selv. Men harmoni er en tilfredstillelse. Tilfredstillelse er søsteren til grådighet og medfører i mange tilfeller veldig egoistiske handlinger.

I naturen er harmoni kanskje mer knyttet til ordet balanse. Der er harmoni et samspill som kun gir positive utfall. Da kan det umulig skapes av kun +.

Harmoni er likevekt. For å skape likevekt må noe utfylle noe annet. Skal to trær vokse seg like sunne og sterke ved siden av hverandre, må de være forskjellige. Er de helt like vil de trenge like mye vann og næring fra jorden, like stor plass til sine røtter… De kunne utfylt hverandre om jorden de sto på hadde nok vann og næring for to, men tiden viser at jorden sjelden er i en slik harmoni med resten av naturen at dette lar seg gjøre. Dessuten er hvert tre unikt, så et av disse to trærne vil automatisk tilfredsstille seg før sitt brodertre, og gjøre brodertreet svakt av sin egen harmoni. Denne disharmonien ville nok tatt knekken på et av trærne og dermed skape harmoni for jorden og det sterkeste treet igjen. Altså må disharmoni til for å opprettholde harmoni. Men i enkelte tilfeller finnes det like trær som kan vokse i harmoni på samme jord.

Hvordan lar dette seg gjøre kun i noen tilfeller?

Gjenklangen

2011-03-18T18:27:00.002+01:00

I drømmene synger sangene
Egne lyder formes som ord
Gjenklangen fra alle fangene
I drømmene fri hos moder jord

Gnister fra stjernene som glitrende rav

Et smil fra drømmernes egen park
Duftende over de syv hav
Gjennom den harmoniske skog og en blomstrende mark

Cecilie Emilie

Alene

2011-03-15T05:44:00.003+01:00

Vinden kommer strømmende i mot utallige mennesker hver dag
Den stryker over huden dems og flørter seg vilt rundt i gatene
Den rasler i trærne og skvulper i havet
Den puster skydottene energisk avgårde på himmelen
Og løfter ensomme blader mykt fra bakken, slik at de kan danse rundt sammen

Hvem hadde trodd at vinden var alene

Hvem hadde trodd at vinden som nesten alltid kan høres
Aldri synger sin egen sang
Kun speiler lyder fra alt og alle den møter på sin vei

Hvem hadde trodd at vinden ville slå seg til ro
Den som rastløs reiser verden rundt
Stadig - uten mål eller mening

Hvem hadde trodd at vinden var ensom

Cecilie Emilie

Poesiktet om mitt hjem

2011-02-22T03:43:00.006+01:00

(Soundtrack: Thievery Corporation - Marching the hate machines (into the sun))
Solen puster meg i øret
Lytter til mine toner
Som ingen andre kan høre

Snøen legger seg på bakken
Glitrer som tusen stjerner
I mine øyner dekker jorden med den trygge frakken

Verken innerst i gaten
Heller ikke i øverste etasje
Senker endelig roen seg selv for akrobaten

En spire får endelig lov til å gro
I hjertet av Calmeyersgate
Her skal jeg leve og her skal jeg bo

Cecilie Emilie

Glemselsfull poesikt

2011-02-17T06:54:00.002+01:00

Øynene strålte en glans som måneskinn på svanetjernet

Da smilet buldret gjennom magen.

Selv om sjelen var dypt preget av sorg

Fortvilelsen rant av ansiktet, men dypt i huden satt det spor

Som årringer i et avkuttet tre

Langt kan man se

Mye kan man la hvile i sitt hjerte

Men kun det som gir fred

Vil vaske bort all smerte

Cecilie Emilie

(Illustrasjon: Theodor S. Kittelsen)

Onsdag 9 februar 2011

2011-02-10T00:58:00.000+01:00

Som når man stuper elegant i vannet, men oppdager fort at det er isende kaldt.
Som når man nyter de varme solstrålene, men oppdager at huden blir flammende rød og brent.
Som når man skal varme hendene i varmt vann, men oppdager et papirkutt på fingeren når såpen blir gnidd inn i huden.
Som når man våkner av seg selv etter en dyp og god natts søvn, men oppdager at man har forsovet seg drøyt og flaut mye.

Som når man ikke forstår helt hvor mye noe betyr for en før man mister det.

Men jeg har alltid visst hvor mye du betydde for meg.

Hva er vel bedre enn å ha en myk og varm venn som alltid er glad for å se deg, som varmer beina dine i senga, som alltid er full av liv og med en sta og egen personlighet...

Samme dag som jeg har fått meg et hjem som jeg har lengtet enormt etter, så døde Tiger, en katt for meg mer som ett familiemedlem enn et husdyr.

Så sterke kontraster.

Cecilie

På hodet

2011-02-01T22:30:00.001+01:00

Ute var det lyst, men et lys som var mørkere enn lyset inne.
Hvitt var det. Etterhvert ble det tåkete og grått.
Fra lyset som kom fra himmelen var det ikke en eneste solstråle.
Det myldret av menneskeliv i gatene, men allikevel var det som om det var tomt.
Det var ingen energi, det var kun hastverk.
Det var ingen ny dag, det var en dag lik gårsdagen.
Blant alle de tusen mennesker som gikk forbi var det allikevel ikke ett menneske å finne.
Planeten som snurret rundt sto i dag på hodet.

Da var det bare en ting å gjøre; sette seg ned og lage sin egen solstråle. Kanskje ut av det myldrende tomrommet ville et menneske finne deg, og dagen i dag ville aldri være en annen dag lik.

Gjennom øyet skal verden males

2011-01-23T04:51:00.001+01:00

Måneskinnet på vannet
som har frosset til is
Glitrende, iskalde greiner
Uten en lyd blåser en kjølig bris

Hvordan den minste skjønnhet
sin farge og varme mistet
når øyner som ser
er dype av tomhet og tristhet

Men om øyet kan se og få med
de små klare øyeblikk
som fryser tid og sted
og maler verden med musikk

Selv i en død vinterverden
der gatene er fulle av spor, men omgitt av stillhet
der kan selv en fattig mann
bli truffet av snillhet

Ute har fuglene sluttet å synge
men selv i mørket er det lys
kanskje i morgendagen du møter
en frihet som sender tyngden utenbys

Cecilie Emilie
(kobling i tittel)

Tanker

2011-01-19T00:37:00.000+01:00

Om livet og ingenting.
Om dager som farer så fort av sted at jeg ikke klarer å sove lenger.
Om det jeg vil, og alt jeg ikke veit hvor jeg vil med.

Om skyer som flyter rolig på himmelen som frie seilbåter.
Om flotte mennesker som titter innom livet og så forsvinner like fort igjen.

Om musikken som er det eneste sanne i hverdagen.
Om det som er avsluttet.
Om det som er i ferd med å begynnes.

Alt fylt med glede, men allikevel er det noe som mangler...

Utkast 2

2010-12-27T04:45:00.002+01:00

............

"Dagene ble kortere og nettene mørkere. Ute var det en merkelig vind som herjet, som om den ville advare om en urolighet som var like i nærheten. Ellers gikk verden som vanlig. Mennesker travet av sted i sine hektiske liv og forberedte seg på julen som var like rundt hjørnet. Jorden var i endring, som stadig. Livets syklus var ustoppelig. Blant alt det yrende livet på planeten fantes det de som observerte. De som nesten står stille. De som skal lytte og fortelle.

Blant dem var Aga. Hun visste det godt selv, ikke fordi hun hadde noe videre høy selvinnsikt, men fordi hun så verden rundt seg og tilfeldighetenes mønster som omgav henne.

Aga hadde en voksende varme i brystet. En varme som spredde seg ut i hele kroppen når hun tenkte på den. Hva var vel bedre enn å ha en slik herlighet i den kalde årstiden! Hun kunne sitte helt stille uten å tenke en tanke. Det var de øynene. De mystiske, litt skumle, men flotte øynene. Hun ville kjenne de helt til bunnen. Hun ville gi de et snev av gull og glede. Hun ville omfavne personen med disse øynene og gi videre den lykkefølelsen hun satt på selv. Lykken hadde hun samlet opp små deler av overalt, og hun visste den aldri ville ta slutt så lenge hun fortsatte å se rundt seg med åpne øyne og åpent sinn.

............

Vinteren var ikke spesielt hard mot naturen dette året. Fluene våknet fort til live etter sin vinterdvale da våren kom. Dyrelivet i skogen fråtset i mat. En stor og varm sol hentet opp vårblomster overalt fra bakken. Mennesket myldret i byene som maur i maurtuen. Hus ble malt, veier ble bygget og fjell ble sprengt for å lage nye enda flere veier. Fortsatt hang litt av isen igjen noen steder – spesielt i nattetimen da månen viste seg fram og de stolte stjernene blinket på himmelen. Men i de lyse timene var det en vårlig gjenfødelse i luften. Kanskje ikke alle kjente det, men de aller fleste menneskene ble påvirket av denne våkne stemningen. De begjæret den og gjorde seg klar for nye eventyr og mestringer. Noen følte det samme selv uten våren. Noen hadde en vår inni seg, som kom litt tidligere enn i naturen. En vår inni seg selv som vekket lyster og gjemte sorger..."

............

Cecilie Emilie

God jul!

2010-12-24T01:57:00.002+01:00

Da var det juletider igjen. Juletider som er så voldtatt og lemlestet av forskjellige tradisjoner at det ikke engang er en tradisjon lenger. Gaveplikt og selskaps-plikt. Familieplikt og smileplikt.
Det er alltid greit med en unnskyldning for feiring, for å lage god mat og samle sammen mennesker som kanskje ikke alltid ser hverandre like ofte. Det er alltid koselig å gi gaver, og noen ganger blir gavene man gir også mottatt med stor takknemlighet. Forventningen til seg selv og alle nær én stiger rundt jula. Minner blir husket og nye blir laget. Livet blir gapet over og konsumert.
Vi har hardt mot hardt bestemt at julen er en hyggelig tid der alle skal være takknemlige og fornøyde. Men
ikke alle har det like godt i julen. Ikke alle har en familie å gå til, ikke alle har et hjem å gå til.
Mens den normale familien feirer sin normale jul og gjør sitt beste for å se slik ut som julen gjør på normal amerikansk tv, sitter det drøssevis av mennesker gjemt bak sitt vindu og konsumerer sin alkohol. Om de er heldig å ha et vindu. De titter ut på snøen som laver ned - noe den tilsynelatende gjør de aller fleste steder denne julen - og funderer over sine ensomme liv. Men de lider kanskje ikke værst. Kanskje er det ikke menneskene uten vindu som lider værst heller. Kanskje er det i de normale familiene at noen har det vondt. Noen som blir presset inn i en trang, firkantet form. Noen som blir kvelt av den værste lukta i julen; stanken av falske fasader.
Ikke alle har en sammensatt familie. Men de som er heldige har gjerne en familie som ikke engang prøver å se sammensatte ut. Og selvom de kaster seg på den allmenne tradisjonen uten å føle viktigheten bak den, så vil de feire den med en hjertelig glede!

Menneskene alene mot seg selv

2010-12-19T03:27:00.000+01:00

Det var lørdagskveld. Ute ulte vinden og overdøvet en skremmende stillhet. Som en stillhet før stormen i vindens gap. Verden gikk sin gang over alt ellers, som den alltid pleide, men i dette forlatte og øde hjørnet av verden var det som om tiden sto stille. Noen snøfnugg seilte gjennom luften. Vinden pustet de av gårde som om de hadde dårlig tid, som om de løp vettskremte for livet. Bort, bort fra denne utkanten. Vekk fra den slukende tomheten.

Kun et ensomt mennesket kunne nyte denne dirrende tungheten. Kun et mennesket med brydd forakt for andre kunne kjenne gleden i dette uendelige og innestengte mørket. Mennesket som lot sorgen dempes med sinne, lot frykten overdøves av hatet. Mennesket som i sitt liv ved første øyeblikk kunne virke kjølig og uten tilsynelatende følelser for andre. Det finnes intet slikt mennesket. Kun mennesker som slaktet sine tap og elsket sitt hat. Dyrket sitt ego og lot fordommene bygge en diger, trygg mur.

Slik ble mennesket fortalt, engang, at verden skulle være. Slik ble det formet om til å tro at angrep var beste forsvar, gjennom andres øyne. Slik kunne en smerte døyve den andre, og skape en diger sirkel der det ikke fantes noen vei ut. Alene. Om man ikke kunne se gjennom andres øyne. Fra utsiden av tomheten, utsiden av den gjennomtrengende forakten. Intet mennesket vil kunne vinne over seg selv alene. Intet mennesket kan sloss med seg selv til evig tid og tro at han vinner. Intet mennesket er svakere enn når det prøver å slå seg selv.

Kun i et hode var verden et øde sted og fullt av yrende liv utenfor synsvidde. Kun i et hode fantes ensomheten. Om de ensomme hadde kunnet fortelle, hadde de vært mange sammen. Om de kunne slippet redselen og heller frykte sitt sinne. Sitt ego og sine fordommer. Menneskene som sto alene mot seg selv.

Cecilie Emilie

Før ble nå som aldri før

2010-12-12T19:48:00.001+01:00

Soundtrack: Tori Amos - Silent all these years

Overalt er det kaldt. Overalt er det gamle nytt. Som om det aldri har vært der før, men allikevel er velkjent. Velkjent på en annerledes måte. Som snøen som ligger på bakken. Det er dens første vinter. Som røyken fra vedovnen. Dens første møte med himmelen. Som skrittene på bakken. Det første trykket av skosålen som for hvert skritt møter en annerledes motstand. Det første ordet du sier til en person. Ordet du har sagt over hundre ganger før. Men mottakelsen vil alltid være ny. Ordet som åpnet for en ny tankestrøm, for et nytt hav av minner. En gammel handling med nye utfall. Kulden ute er ny fra da det var varmt. Men før det var det den samme kulden.

Jeg løper. Jeg løper kanskje ikke så langt, men veldig fort. Jeg tror jeg kan løpe forbi tiden, som den løper forbi meg. Himmelen tetter seg sammen og tykke snøflak daler ned rundt meg. Ingen treffer meg. Men de treffer bakken jeg tråkker på.
Kan jeg løpe fra tiden, eller har tiden en fortid som er min framtid? Som når jeg møter morgendagen som om det var et glemt minne fra gårsdagen. Som når trærne hvisker om en lyd som ikke enda har passert mitt øre. Jeg vet hva, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg velger når.

Om sykdommen og vinduet

2010-12-04T00:56:00.000+01:00

Jeg innser at jeg har påtatt meg en moderne sykdom, muligens arvelig. Kanskje har jeg alltid hatt den. Kanskje var den liten når jeg var liten, men så har jeg latt den vokse fritt og gro tak i meg. Den driver meg til vanvidd ved å la meg alltid holde fast på det gode, og gir seg ikke før jeg har noe bedre å holde fast på. Kronisk glede med savn. Det er derfor jeg nesten aldri kommer meg hjem om natta eller sier "hade" først. Det er derfor jeg ikke har prøvd og slutte å røyke eller spart min siste krone når det er noe festlig å bruke den på. Det er derfor jeg aldri kommer til å bli rik, men heller aldri alene. Og derfor er det uendelig kjedelig og ensomt å bo i mitt midlertidige hjem, der hver dag er den gamle lik på utsiden av vinduet eller andre siden av hekken. Hekken blir aldri høyere heller. Den bare råtner bort, eller blir revet av kommunen.
Men det er og derfor jeg stråler når jeg har det bra, og derfor jeg nesten ikke kjenner til tårer. Sykdommen min bestemmer både søvnmengden og har kontroll over immunforsvaret. Om jeg kunne gjort hver dag til en hektisk dag, annerledes fra den forrige, så ville natta vært kort og dagene lange. Om jeg aldri hadde klart det ville sykdommen spredd seg over hele meg og muligens fratatt meg min eksistens. Men så lenge den er en del av meg får jeg aldri ro. Jeg må se andre siden av fjellet. Og jeg kan ikke vente!

Soundtrack: Opeth - Under the weeping moon

2010-12-01T00:09:00.002+01:00

Dypt gjennom takten av en sang
Som gjennom luften, dansende gullnoter uten skam
Jeg hørte du hvisket i mørket
Men nådde aldri fram

Dypt gjennom kulden fra vinteren
Som sprekker i tjernets tykke lake av is
Jeg hørte når vinden snudde
Jeg følte det siste bris

En lattermild uro
En kontrast uten like
Som om stormen rev skogen i to
Slik vil jeg aldri fra deg vike

Cecilie Emilie

Om den gang da...

2010-11-25T19:59:00.000+01:00

Det finnes mange ord jeg gjerne vil fortelle. Men noen ganger er det best å ikke si noe. Det finnes mange ting jeg gjerne skulle ha gjort. Men noen ganger må man velge enkelte ting bort...

Flytter!

2010-11-23T01:22:00.000+01:00

Nå er billetten betalt og ikke halvparten pakket. Jeg har mindre en tre dager på å pakke ferdig. Aldri klarer jeg meg uten tidspresset! Men det er morsommere når det er hektisk kaos enn når det er kjedelig ro. Jeg har ikke en eneste tanke som hviler hos meg nå - ikke alene i alle fall. Hvordan få sove!...

En nesten usensurert avskjed

2010-11-17T00:35:00.002+01:00

Dagene har blitt så korte og mørke. Da hjelper det ikke akkurat at døgnrytmen min hører en nattarbeider til. Det nærmer seg den siste uken i Stavanger før jeg reiser avgårde til et hjem som ikke er mitt lenger.
Et hjem som alltid har vært mitt hjem, fordi det er hos mamma. Fordi jeg har en seng der jeg så og si har vokst opp i. Fordi jeg alltid er ønsket og fordi jeg blir fortalt at jeg er hjemme.
Jeg gleder meg så utrolig mye. Men samtidig ikke.

Etter å ha tatt noen valg som gjorde meg veldig ensom, fant jeg ut nemlig hvor ensom jeg egentlig ikke er. Gjennom en merkelig høst med tunghet og totalt blakkhet, fikk jeg virkelig føle hvor gode venner jeg har. Og hvor fantastisk det er å ha så gode venner. Og nå skal jeg reise fra de. For å reise tilbake til de jeg har reist fra en gang før som er minst like gode venner.

Nå skal jeg reise fra denne byen jeg er så fremmed i, denne byen som aldri kan bli mitt hjem. Denne byen som tar vare på så mange herlige vesener jeg frykter å aldri se igjen.
Reise hjem. Til en plass jeg har følt meg fremmed i i hele 10 år, men jeg har kalt det for et hjem i nesten 6 år, siden det er der jeg kom fra sist. Der dialekten min passer best inn.
Jeg dør litt inni meg av glede når jeg tenker på framtiden min og at de vennene jeg har flyttet fra en gang før vil bli en del av hverdagen min, men det blir jo det samme på ny...
Jeg skal ihvertfall endelig lage meg et hjem. Og det skal ikke bli mitt eget. For det finnes ikke noe hjem uten de jeg er glad i.

...Jeg har ikke laget et vanskeligere puslespill av ord i bloggen min før. Dette må jeg pusle ferdig på seinere.

I vilden sky

2010-11-16T01:32:00.008+01:00

(Kobling i tittel)

Jeg vil klatre opp i et tre og la vinden ta tak i meg slik at jeg flyr avsted
Jeg vil bare se ned

Forbi en maurtue
Der alt er så likt at selv ikke dronningen kan se
Forbi det store havet
Der himmel og vann blir til ett som om ingenting skal skje

Kanskje faller jeg aldri ned, men selv om jeg gjør det
Vil bakken ta meg i mot

Cecilie Emilie

Cherry on top award!

2010-11-11T15:47:00.003+01:00

Jeg har mottat en award fra min søte mamma. Da kan jeg jo ikke la være å ta imot denne utfordringen.
Jeg har altså fått den store æren av å si tre ting jeg liker å gjøre. Noe som burde være ganske enkelt, men det er det ikke. For spesielt etter en samtale med kule Petter, ha jeg skrevet en laaang liste over fine ting. Så og plukke ut kun tre av de er ikke lett.

Here it goes:

*Jeg liker å sykle på nyasfalterte veier så fort sykkelen klarer.

*Jeg liker å sitte sammen med mine beste venner og undre meg like mye hver gang over hvordan jeg var så heldig å bli kjent med disse sære, unike folka!

*Jeg liker å snike meg forbi trær og høre raslingen i bladene som om de spiller sanger i vinden.

Meningen er så at jeg skal gi awarden videre til 5 andre. Men jeg blogger ikke egentlig, i blogglandias bloggforstand. Jeg bare har et fristed for skriving på internett. Så om jeg skal gjøre det kommer det til å ta sin tid......

Solkulden

2010-11-10T14:56:00.004+01:00

Den stille kulden

som kryper

med æren i behold

sniker seg innpå meg

Men jeg slipper den ikke inn

ikke i dag

ikke i morgen

Jeg er priser skjebne

som skremmer kulden bort

om jeg bare venter...

Cecilie Emilie

Utkast til en historie som enda ikke er fortalt

2010-11-05T20:02:00.005+01:00

Har begynt på et utkast til en historie jeg vil få på papir og gjøre noe videre med.
Tenkte et lite utdrag kunne passet fint inn her på bloggen. Et utdrag som absolutt ikke røper selve historien, men kanskje kler bloggen litt og forhåpentligvis gir følelsen av noe fint.

"Verden var et underlig sted, tenkte Aga. Hadde det ikke vært for vårt menneskes innviklet hjerne, så hadde verden bare gått sin gang. Men hver person fyller opp verden med sin tilstedeværelse. Hver person påvirker den framtidige historien med sin eksistens og alle sine handlinger. Aga forferdet seg noen ganger over sin enorme fantasi, men omfavnet den og kjærlig. Ofte var hun veldig alene i sitt sinn, men ofte møtte hun andres øyne som et speilbildet av seg selv. Det opplevdes som en stor lykke i hverdagen. Et magisk øyeblikk der hun visste at hun ikke var alene."

Cecilie Emilie

Hva sa du sa du?

2010-11-02T00:54:00.003+01:00

Så latterlige mange ord som ikke er sagt enda.
Og kanskje aldri vil bli sagt.
Men kanskje vi har tenkt de, kanskje alle sammen.

Jeg liker best at følelser blir fortalt i toner.
Musikken som danser usynlig gjennom luften.
Men noen ganger må ordene bli fortalt. Kanskje bare skrevet ned.

I stad vasset jeg i løv. Rødt som syltetøy.
Det gjorde jeg i fjor og.
Kanskje vasset noen i det før meg og tenkte akkurat det samme.

Noen ting vil jeg kritisere. Av deg og de og det.
Men jeg orker ikke. Det er morsommere ting å gjøre.
Men noen ganger er det ikke det heller. Kanskje.

(Kobling i tittel)
Cecilie Emilie

Yann Tiersen

2010-10-26T03:49:00.001+02:00

Under de tusen stjerner

2010-10-20T03:53:00.002+02:00

Den evigvarende viten
Den tunge sannheten
Om livet som aldri slutter
Om dumheten
Om egoismen
Når fullt renner over
Og lydene blir overdøvende
I mange farger
Plutselig en klarhet
Fra noen vakre øyne
Stråler mot oss
Sprer håp om en slutt
Og en ny begynnelse

Cecilie Emilie

Fullt og helt, ikke stykkevis og delt

2010-10-06T01:02:00.002+02:00

Som etter en lang og kald vinter da den første, varme vårsolen stryker over deg.

Du er fortsatt lammet av kulden, men kjenner du blir dratt mot solen.

Som av en usynlig kraft gjennom bakken som støtter deg opp.

Men vinteren sitter fortsatt i deg, tyngder kroppen din fra å strekke deg mot solen.

Du har så lyst til å løpe etter vinden.

Skrike mot havets brøl.

Stupe ned i den hvite sanden - lande mykt og varmt.

Du klarer det ikke.
Smerten fra vinterns iskalde hånd sitter fortsatt som et tornete slør over kroppen din.

Men noe har skjedd.

Noe glemt har kommet tilbake.

En barnslig glede i solens lys, en vårlig stemning.

Noe som manglet.

Men varmen blir ikke hel før sommeren kommer.

Den brusene klarheten.

Det ærlig lyset som viser ditt sanne ansikt.

Fortsatt, bare et streif av vårsolen.

Cecilie Emilie

Tilbake og fram

2010-09-30T02:16:00.002+02:00

Frigjørelsen.
Løsrivelsen.
Fra noe du hadde kjært, fra noe du trodde var nært.
Som en flammende kvalme.
Sannhetens mørke vable.
Da det som er godt blir innskrenket, lykken bortlenket.
Lyset er sterkere i mørket.
Ingenting er værre - en evig tørke.
Klarheten.
Tausheten.

Cecilie Emilie

(Kobling i tittel)

Dagene seilte forbi som vanndråpene i elven

2010-09-29T02:23:00.001+02:00

Pappa fortalte meg noe fint tenkt her om dagen.
Han mener at dagene som går fort er mer verdt enn dagene der man venter på en dag som skal gå fort.
Han sammenlignet det med å ha en jobb på land og å ha en jobb på sjøen.
Selv om man gjerne har 4 uker fri mellom hver tur på sjøen, så er ikke dagene av like stor verdi som når man jobber på land og hver eneste dag er innholdsrik. I tillegg vil fridagene, de stille og rolige, bli ekstra gode når alle andre dager er hektiske. Hvis man jobber på sjøen så forsvinner faktisk en god del av livet i å bare være der, på jobb.
Og hver eneste dag i livet ditt er viktig.
(Kobling i tittelen)

Surrounded by the many colours of light

2010-09-22T02:17:00.001+02:00

The cold takes a good hold in the bone marrow and spreads out to the fingertips.

Your eyes have so many colours.

Deep behind the black mountains shrouded in mist and verdant forests.

Water that carries tears of heaven, the earth hiding Deaths conquests.

I do not know.

Deeper than the ocean.

Water to the neck.

Water above the head.

Caves without colours.

The most beautiful is tucked away right in front of you.

Shadow shelves the light, nothing enhances everything.

And the cold sketches life with colours.

Look farther than possible - and you will see everything.

Behind the mountains and under stones in front of you.

Colours do not drop, darkness rises everywhere.

Everything has a feeling that is only yours.

That's enough, everyone's emotions are too much.

Deep in the black hole, surrounded by the many colours of light.

Free country can not be closed out.

- Cecilie Emilie

Under the sun, behind the moon

2010-09-21T02:48:00.002+02:00

Big, black clouds came towards me faster and faster

White gulls screamed, high up there in the clouds.

Is this how my home appears

Beams from the sun shone over the plains and the trees,

painted colours stronger than any sound.

A home far away from my house.

A landscape so far as the eye can see.

Freedom, I thought, here I can go wherever I wanna be.

Sea was calm under the black clouds.

Sea large and empty, without colour,

but with a deep and tearing odor.

So many nuances, and still I have not seen it all.

Here I can stretch out my wings,

like gulls high up there in the wind whistling.

I though...

Yet - I had not seen how far the landscape filled with everything - and nothing,

stretched.

My home. Shared with everyone.

Your home.

You who made my house.

You who took away my head.

Home. Yet so alone.

We are all young, in a world without air.

Does your home seem to work, you have not seen enough.

Have you seen enough, seems your home not to work.

Never will you see everything if you carry your house with you so the roof will hide yourself from the I of you.

-Cecilie Emilie

Om morsinstinkt og dopapir

2010-09-20T21:11:00.000+02:00

Jeg har ikke helt blitt sikker på årsaken til at folk bestemmer seg for å få barn enda.
Selv så ville jeg helst lånt 3-10 åringer, så jeg kunne hatt noen å leke med.
Men jeg kan se for meg flere grunner.
Gleden over å skape noe sammen med en man elsker, eller for enkelte av mer narsissistiske grunner.
Muligheten til å selv kunne oppføre seg som et barn igjen.
Gleden over å ha noen så nær seg, og gleden over å elske noen og bli elsket igjen.
Behovet for å ha noen å stelle med, noen å se til og å gjøre glade.
Eller kanskje det bare er et underliggende, mystisk og naturlig behov som kommer i en viss alder som er individuell for alle...
Behovet har ikke nådd meg enda iallefall, og godt er det, for jeg har verken noen å skape et barn sammen med eller muligheten for å gjøre verden et bedre sted for dette barnet.
Men jeg lurer fælt på hva dette mystiske morsinstinktet er, som for mange virker helt naturlig.
Jeg har opplevd før at enkelte har trodd jeg ikke liker unger, ettersom jeg mangler denne egenskapen og denne drømmen som er så vanlig for mitt kjønn.
Dette er totalt feil.
Jeg elsker unger - de er frie, fulle av følelser, kreative, fantasifulle og fantastisk ærlige. De er herlige.
Jeg drømmer bare ikke om trangen til å bære fram min egen en dag, ettersom jeg mangler dette behovet. Derfor blir det spennende om det plutselig skulle dukke opp hos meg og.
Det vil framtiden bringe.

Jeg lurer på om kvinner med morsinstinktet klarer å forstå at det finnes kvinner uten. Og forstå at det ikke er noe galt/slemt med det.
Jeg lurer på om det er enklere å være mann.
Bortsett fra at da må man forholde seg til kvinner og mensen (men bare halvparten så mye dopapir og skapplass på dass).

Jeg er glad jeg er kvinne. Det er fantastisk!
Jeg håper jeg lever lenge nok til å se den dagen alle kvinner er glad for å være kvinne. Undertrykkelsens undergang.

Om det er mulig.

Et sommersavns vers

2010-09-15T19:41:00.000+02:00

Sola som varmer hele kroppen min, strør over meg med prikker.
Sommervinden som rusker meg lett i håret uten å løfte et eneste hårstrå.

Barbeint. Men ikke på asfalten. Barbeint i gresset, som på et digert grønt teppe.

Lette klær. Nesten ingen.

Svalene som snakker seint på kvelden når de flyr lavt etter insekter
før sommerregnet kommer, lett og luskende, reiser forbi om natten.
Morgenen med dugg i gresset, fuglekvitter og sommerfugler i allslags farver.
Kaffen som aldri blir kald så lenge den står ute og lager en liten smal skygge ved foten sin.
Dagene er lange, nattemørket finnes såvidt.
Gresshopper til tusen som lager sine underlige melodier.
Lange slørete solnedganger, oransje og røde.

Hvor ble det av sommeren?

Cecilie Emilie

Hverdagsbloggeri

2010-09-14T17:02:00.000+02:00

Regner høljer ned ute. Jeg tror kanskje skyene prøver å lage sprekker i bakken.
Jeg sitter inne med Katatonia i cdspilleren og med fotoarbeid i en annen fane på pcen og Finn.no i en tredje.
Det er så mange fine leiligheter å ønske seg.
Egentlig synes jeg at alle burde få en leilighet gratis, og så burde man kunne bytte seg rundt, slik at ingen slapp å stresse med å verken selge, kjøpe eller leie. Hvis man hadde en liten leilighet man ville bytte mot en større, kunne man bytte med noen som ville ha en liten, eller bytte leiligheten i tillegg til noe annet som ville gjøre opp for størrelsesforskjellene. Og så kunne man tjent penger på jobben som man måtte bruke på "unyttige" ting som regnskogfondet. Eller "viktige" ting som ferier. Det fineste hadde vært å bytte leiligheter i lån som ferie. Om man ville til India feks, så kunne man funnet noen i India som ville til Norge, og man kunne utvekslet leiligheter.
Det finnes vel kanskje allerede lignende ordninger noen steder for noen, når jeg tenker meg om....
Men det skulle gjeldt for alle.

Jeg sitter og jobber med en nesten skikkelig hjemmeside for fotografiene mine, ganske mye bedre en fotobloggen min, og undrer over hva de neste bildene jeg skal ta kommer til å bli. Jeg vil ta flere bilder av mennesker, som er mer utrykksfullt og tidsorientert enn naturbilder. Men jeg vil skyte ekte situasjoner.
Da er det ålreit at jeg har en telelinse. Watch out Stavanger!

Soundtrack får du finne selv

2010-09-13T05:37:00.000+02:00

Om livet. Om nattehimmelen. Om kjærligheten. Om frustrasjonen.
Alt det enkle som opptar oss mennesker, som allikevel ikke er så enkelt i et menneskeskapt samfunn fullt av illusjoner og undertrykking. Av følelser.
Når du har gjennomført nye situasjoner føles det så lett. Men når tanker og ideer om framtiden fortsatt bare er drømmer, så føles det så vanskelig.
Endelig begynner jeg å føle meg veldig, veldig ung, i litt eldre sivilisasjon. I en gammel og vis natur.
I stor mangel på å ta egne revolusjonære valg, er jeg nokså uerfaren for det voksne liv.
Jeg som mange andre er opptatt av trygghet og kjærlighet. Men ikke klisjeer, ikke illusjoner.
Jeg som mange andre er ikke så flink på å dele meg selv, stå naken mot vinden og hvile på sin egen skygge.
Men jeg har fortsatt min barnslige naivitet som så mange i generasjoner før meg mistet da de erfarte livet.
Og rundt meg er jeg dekket av en stor lengsel etter å reise, oppleve, vite litt om alt...
Og den kalde realiteten som blakk jobbsøker på 21 år som fortsatt bor hjemme hos pappa´n sin. Men kreativiteten får jeg ha i fred :-)
Jeg har bestemt meg for å ha et mål som skal oppsluke livet mitt så totalt at jeg nesten ikke får fred og ro. Siden det er så mye jeg kan og vil strekke meg etter vil det aldri være en ting alene, bare en ting om gangen. Akkurat nå er det jobb. Arbeid som gir meg penger til å flytte for meg selv og tvinge meg til å jobbe enda mer så jeg har råd til å betale for meg selv.
Jeg liker å betale for meg selv. Hvis jeg er blakk fordi jeg har brukt de siste pengene på en fornuftig regning, så er det greit å være blakk. Litt.
Jeg drømmer om å snekre hyller til veggen min, vaske rutene så solen slipper inn, irritere meg over høylytte, late naboer og bare føle at jeg klarer meg helt alene i mitt eget hjem. Selv når feberen gnager i kroppen og verden blir et lite, mørkt og ubehagelig sted, så vil jeg kunne overleve det, og kjenne gleden ved at jeg har klart det alene. Og vært egen med meg selv. I mitt eget hjem.
Selvom - alene er jeg jo tildels.
Men ikke hjemme.
Men hva er egentlig hjemme. Jeg er hjemme med enkelte mennesker, jeg er hjemme i enkelte situasjoner. Men aldri på en plass.
Det gjør det vanskelig å konsentrere seg. Jeg blir ikke fullt og helt her nå, for jeg lengter etter noe annet.
Enda, så lenge jeg er med de rette folka, eller midt i de rette situasjonene, da er jeg alltid helt og holdent tilstede, og kjenner hvor fantastisk det er å være en liten organisme, kanskje litt som en amøbe (i forhold til størrelsen på alt), på en diger og uendelig spennende planet.
Amøber er ikke særlig spennende skapninger derimot. Men de minner om mange mennesker jeg har møtt.
Jeg møter noen ganger på religiøse mennesker. Det undrer meg. Hvorfor har ikke jeg en så ufattelig kreativ og naiv tro på noe? Men igjen, religiøse er kanskje ikke de mest kreative, heller mer på søken etter den store tryggheten. Og der er vi jo alle, uansett hva vi tror eller ikke tror på. Ihvertfall når ting går relativt lite bra. Har jeg hatt en dårlig dag eller værre - en dårlig menstruell uke(!), så legger jeg meg ikke under dyna og tenker jaja, heldigvis er den store skaperen alltid her for meg, og vil gi meg evig lykke til slutt. Jeg legger meg heller under dyna uten å tenke så mye. Jeg trenger bare musikken.
Kanskje musikken er for meg litt som religionen er for en religiøs. Uansett hva som plager meg så gjør musikken det alltid bedre.
Uansett hvor bra jeg har det så gjør musikken det - fortsatt - alltid bedre!
Når ting går galt for meg skrur jeg på en god cd, hører på den et par ganger, og verden males atter med de mest fantastiske farger.
Noen ber. Noen dreper. Noen ser på Paradise Hotel. Cecilie hører musikk.
Det gjør oss innviklet mennesker enkle igjen. Faktumet at vi ikke bare gjentar oss selv hele tiden, og føler oss rimelig overvurdert (men allikevel ikke undervurdert!) unike, men og at alt går alltid over.
Og slik skal verden atter bedras.

Cecilie Emilie

Paranoid

2010-09-09T01:21:00.001+02:00

Finished with my man 'cause he couldn't help me with my mind
People think I'm insane because I am frowning all the time
All day long I think of things but nothing seems to satisfy
Think I'll lose my mind if I don't find something to pacify
Can you help me occupy my brain?
Oh yeah
I need someone to show me the things in life that I can't find
I can't see the things that make true happiness, I must be blind
Make a joke and I will sigh and you will laugh and I will cry
Happiness I cannot feel and love to me is so unreal
And so as you hear these words telling you now of my state
I tell you to enjoy life I wish I could but it's too late

(Orginalt Black Sabbath)

Ensomhetens vakuum

2010-09-06T23:58:00.000+02:00

Jeg beveger meg ikke

Jeg er som i en boble

I et vakuum

Hvor allting virker så endeløst

Fargeløst

Jeg ser utsiden som i en drøm

Jeg kan ikke nå den

Mine armer er lenket

I et vakuum

En seig, slimete masse

Jeg ikke kan føle, ikke lukte

Den har ingen farge

Som mørket

Som ensomheten

Jeg beveger meg ikke

I mitt vakuum

Her har de alle vært

Alle de jeg kjenner

Kanskje er jeg ikke alene her nå

Men jeg ser ingen

Jeg hører ingen

Bare et stort, tomt intet

Fylt med lengsler

Fylt med drømmer

Enda er ensomheten større

Ensomhetens vakuum

Endeløs ensomhet

Det er så mye å gripe fatt i

Det renner ut av mine hender

Jeg ser det på utsiden

Jeg er fylt på innsiden

I et vakuum

Cecilie Emilie

Verden gjespet med øynene igjen

2010-07-20T17:23:00.001+02:00

Med ryggen mot verden var tryggheten alt han kunne se.
Det føltes godt.
Han sukket litt over drømmene og klarheten han engang hadde hatt i sine yngre år,
men prøvde å overbevise seg selv om at de aldri kunne realiseres for han ville ikke erkjenne frykten for å feile.
Han leste ikke utenriksnyhetene lenger,
men noen ganger fikk han de med seg på tv.
Da følte han ikke lenger noe for det vonde ute i verden,
han følte en tilfredsstillelse over hvor godt han hadde det hjemme.
Noen små problemer passet han på å opprettholde,
slik at det kunne føles som om han virkelig hadde det trygt,
fordi problemene ble bagateller mot det han så på nyhetene.
Livet ville blitt for tungt ellers,
det visste han.

Det var nok best å snu ryggen den andre vei.
Så lenge han bestemte seg for å tro på sine ledere,
slik han hadde trodd på sine foreldre,
så ville han leve lykkelig i uvissheten.
Han visste at han kunne føle seg fri i sitt eget hus,
så lenge han ikke så lengre enn det han måtte.

Dagen etter en regnfull festivalkveld

2010-07-09T00:04:00.001+02:00

Jeg satt der - trøtt og ensom, med en fantastisk kveld bak meg. Heldig for meg fikk være fotograf for Sublime Eyes på Norway Rock festival og fikk også nyte av godene dems. Jeg vil ikke glemme dette med det første, spesielt godt kommer jeg til å huske når jeg satt på togperrongen fordi jeg ikke rakk toget mitt - uten dekning på mobilen og med en lang ventetid foran meg til neste tog (i det minste kom jeg til å rekke dette!). Det hadde ikke vært så forferdelig om det ikke var for magasjauen, føltes ikke særlig flatterende å sitte bøyd over en busk og vrenge magesekken så tårene rant.
Heldigvis for meg var det en matbutikk rett ved siden av Storekvina togstasjon. Jeg lusket rundt i butikken og for hvert skritt jeg tok visste jeg egentlig ikke om jeg kom til å klare neste, men med et mål om finne noe jeg kunne overleve på holdt jeg motet oppe. Butikken hadde absolutt hyggelige ansatte og til min store overraskelse et nydelig toalett. Jeg tror faktisk aldri et toalett har vært så flott før.

Man kan vel si at jeg hadde flaks tross alt, det var oppholdsvær og nesten 18 grader og jeg hadde faktisk penger til en ny togbillett, selv om jeg bekymret meg litt over prisen på den... Det fantes ingen billettautomat og jeg kunne ikke ringe nsb. Jeg håpte bare at det var et sete ledig på toget.
En time var unnagjort, og magen min holdt kjeft mens jeg prøvde å spise en bolle og drikke cola. Jeg så ned på skoene mine, fulle av gjørme fra en temmelig regnfull festivalkveld - prøvde å huske alt fra kvelden før mens jeg var omringet av den velkjente ølduften som nå kom fra håret mitt. Livet var herlig, tross alt!

Sangen du kan se

2010-07-06T01:38:00.001+02:00

Trærne synger om gylne ord som daler ned

I det solen skimter gjennom de grønne bladene

Og kaster et gult, glitrende lys på min kjole

Jeg har ikke sokker på, heller ikke sko

Tærne graver seg ned i den kalde jorden

Kjøler min kropp i sommerens hete

Jeg er omringet av vinduer

Men det er ikke et ansikt å se

Bare en lyd i det fjerne fra en knitrende høyttaler

Jeg synger med

En svak sommerbris får et blad på bakken til å danse

Bortover den mørkebrune jorden

Trærne kaster fra seg flere i sin frie sang

Ordene som ikke skal forståes

Bare ses

Cecilie Emilie

En regnværsdag

2010-06-30T11:28:00.004+02:00

Fine ting innendørs...

En smakfull frokost

En smakfull pasta

Bilde til venstre: Blomsten til Anna

Bilde øverst til høyre: Den fine globusen til Anna og Pia

Bilde nederst til høyre: Prikkeklær!

Megadeth - A tout le monde

2010-06-26T22:20:00.002+02:00

Fantastisk sang.

Don't remember where I was
I realized life was a game
The more seriously I took things
The harder the rules became
I had no idea what it'd cost
My life passed before my eyes
I found out how little I accomplished
All my plans denied

So as you read this know my friends
I'd love to stay with you all
smile when you think of me
My body's gone that's all

A tout le monde (To all the world!)
A tout mes amis (To all my friends)
Je vous aime (I love you)
Je dois partir (I must leave)
These are the last words
I'll ever screech
And they'll set me free

If my heart was still alive
I know it would surely break
And my memories left with you
There's nothing more to say

Moving on is a simple thing
What it leaves behind is hard
You know the sleeping feel no more pain
And the living all are scarred

A tout le monde (To all the world!)
A tout mes amis (To all my friends)
Je vous aime (I love you)
Je dois partir (I must leave)
These are the last words
I'll ever screech
And they'll set me free

So as you read this know my friends
I'd love to stay with you all
Please smile, smile when you think about me
My body's gone that's all

A tout le monde (To all the world!)
A tout mes amis (To all my friends)
Je vous aime (I love you)
Je dois partir (I must leave)
These are the last words
I'll ever speak
And they'll set me free

A tout le monde (To all the world!)
A tout mes amis (To all my friends)
Je vous aime (I love you)
Je dois partir (I must leave)
These are the last words
I'll ever speak
And they'll set me free

Tiden forlot oss aldri ensomme

2010-06-11T02:19:00.001+02:00

Woven Hand - Dirty Blue

Tiden flykter avgårde som en livredd antilope

Snart tar den sitt siste sukk

Var det alt vi skulle huske?

Den lange kamp om livet

De siste dråper av regn

Nok en gang var starten glemt

Den kan vi ikke sitte igjen med til slutt

Minuttet er bestandig

Vi tror det går sin vei

Men aldri blir vi kvitt det

Så vi ikke tiden som kom i mot oss

før den var forbi

Så vi ikke tiden som omringet oss

Fanget oss i sitt klebrige spindelvev

Den forlot oss aldri ensomme

Tiden tar

Men bare om vi snur ryggen til tiden som kommer

Tiden kom og så sitt første glimt av verden

Det gjør den fortsatt.

Cecilie Emilie

Jag gillar din avfall

2010-06-10T16:14:00.000+02:00

Det er så mye fint å finne på fretex som en annen har tenkt at var skrot.

Som denne fine LP platen, eller de to andre jeg kjøpte med meg (Golden Avatar og coverlåter av Ricky & the rockers).

Eller denne fine røde tv-kanna, som tvinger deg til å drikke kaffen ekstra fort siden den ikke holder på varmen særlig lenge, men også kan brukes til annet enn å romme svart kaffe.

Eller de slitne bøkene.

Å lese om sorte hull på 60-tallet, er ikke stort annerledes enn å lese om sorte hull rundt år 2000. Men siden vitenskapen stadig er i forandring, er det kult med en gammel bok som kanskje snart har helt feil informasjon. En bok fra 1959 om parapsykologi med referanser fra 1800-tallet er absolutt verdt å betale en lusen 20 kroning for og.

Men den fineste av de alle er Norges folkebok med Snorres kongesagaer, med flotte illustrasjoner.

Playpen balls

2010-06-08T21:55:00.001+02:00

Jeg bare elsker denne stripa!

Den usynlige timen

2010-06-02T01:40:00.006+02:00

Natten er ikke lang lenger. Lyset hersker over døgnet. Den lille timen med nattemørket er over hustakene og de nyklipte gressplenene.

Den usynlige timen, der folkene i denne byen endelig kan gå i fred. Luske seg hjem eller vandre andre steder. Men det gjør de ikke.

Ikke i disse dager.

Ikke i disse gatene.

De sover. Sover en underlig søvn, drømmer om det de burde gjort når solen står midt på himmelen. Noen drømmer blir virkelige idet solen står opp. Men de aller fleste drømmene forblir i tankene. Til tankene har blitt så mange at de gjemmer drømmene. Til tankene leter opp drømmene igjen når livet har seglet forbi som i en treskute med brukken mast og råttent skrog.

Men skuta vil ikke synke før drømmene tar slutt.

Camera Obscura!

2010-05-08T14:39:00.005+02:00

Lager nå en egen blogg for fotografi! Slik at Gylne Ord vil sette ord på tankefølelser, mens Camera Obscura vil ramme inn ord som forblir usagte.

Under sola bak månen

2010-04-23T17:15:00.012+02:00

Soundtrack: Ulver - Shadows Of The Sun

Store, svarte skyer kom mot meg i en rasende fart.
Hvite måker skrek, høyt der oppe under skyene.
Er det sånn mitt hjem ser ut?

Stråler fra solen lyste over sletter og trær,
malte farger sterkere enn noen lyd.
Et hjem utenfor mitt hus.

Et landskap så langt øye kan se.
Fritt trodde jeg, her kan jeg gå hvor jeg vil.
Havet lå rolig under de svarte skyene.
Havet stort og tomt, uten farger,
men med en dyp og rivende lukt.
Så mange nyanser, og enda har jeg ikke sett alt.
Her kan jeg strekke mine vinger ut,
som måkene høyt der oppe i vindens sus.

Trodde jeg...

Enda hadde jeg ikke sett hvor langt landskapet fylt med alt
og ingenting,
strakk seg. Mitt hjem. Delt med alle.
Ditt hjem.

Du som skapte mitt hus.
Du som fjernet mitt hode.
Hjemme, men allikevel så fjern.

Ung er vi alle, i en verden uten luft.
Virker ditt hjem lite, har du ikke sett nok.
Har du sett nok, virker ikke hjemmet.

Aldri skal du få se alt.
Ditt hus bærer du med deg,
så taket skjuler ditt jeg.

Cecilie Emilie

Ingenting

2010-04-05T16:49:00.010+02:00

Ingenting er våre drømmer til solen står opp
Solen som lyser opp veien, gir energi som fyller vår kropp
Ingenting er våre drømmer til solen går ned
Da drømmer kommer til - blir vår egen sannhet vi får ha i fred

Der ingenting blåser hvor ingen kan se
Hvor ingenting stråler - der ingen kan le
Som en sang gjennom vinden - en strålende sol
Den feier rett forbi deg, kanskje bort fra vår jord

Cecilie Emilie

Poesikt

2010-03-05T21:53:00.005+01:00

I dine trygge gater ligger alt gjemt bak ord og falske overflater.
I det frie og ensomme vil hjerte vokse seg rent og ærlig,
den nakne sannhet og det vakre så begjærlig.

Cecilie Emilie

Soundtrack: Kyuss - Supa Scoopa and Mighty Scoop

2010-03-02T13:09:00.004+01:00

2010-02-04T20:01:00.006+01:00

Om kjærligheten.

Til gleder.

Usannsynligheten.

Drømmene.

Og ikke minst musikken.

Om å lytte.

Cecilie Emilie

Kristen tro og lære

2010-02-01T14:17:00.005+01:00

Hva står på programmet til den kristene konfirmasjonen?
"Om kristen tro og konfirmasjonstiden."
"Hvem er han? Jesus og Jesusfortellinger."
"Guds ord til oss, og våres ord til Gud."
"Skapt i Guds bilde."
"Hvor er Gud?"
"Om kjærliget og ekteskap."

Om barnet ditt skal konfirmeres, burde du kanskje ta en titt på programmet før du sender barnet ditt i ilden.

2010-01-29T19:22:00.003+01:00

Velger du bort deg selv, har ikke andre noen valg.

Omringet av lysets mange farger

2010-01-19T17:55:00.010+01:00

Soundtrack: Woven Hand - Into the piano

Kulden tar et godt tak i beinmargen og sprer seg helt ut til fingerspissene.
Øynene dine har så mange farger.
Dypt bak svarte fjell innhyllet i tåke og grønnkledde skoger.
Vann som bærer himmelens tårer, jord som gjemmer dødens erobringer.

Ikke vet jeg.
Dypere en tjernet.
Vann til halsen.
Vann over hodet.

Grotter uten farger.
Det vakreste er bortgjemt rett foran deg.
Skyggen hyller lyset, intet forsterker alt.
Men kulden skisser livet med farger.
Ser du langt så ser du alt.
Over trær og under stein.
Farger gir ikke slipp, overalt trenger mørket på.

Alt har en følelse som bare er din.
Det holder, alles følelser er for meget.
Dypt i sorte hull, omringet av lysets mange farger.
Åpnet land kan ikke stenges ute.

Cecilie Emilie

Heslige snøkrystaller og pudder på skulderen

2009-12-27T15:31:00.008+01:00

Store, hvite snøflak daler ikke ned nå. De styrter ned mot bakken som hauker med høy promille. De treffer alltid. Bakken er borte nå. Snøen rekker meg snart til hofta. Snøen som suger føttene mine til seg når jeg tråkker forsiktig over. Snøen prøver alt den kan å stoppe trafikken. Oslo er aldri vakrere enn når snøen skjuler skitten og stopper alle lydene. Du kan prøve å sette dine spor, men de vil alltid forsvinne i snøen. Snøen som med sin kulde dreper alt den kommer over. Fryser selv tiden. Snøen som et silkeslør, snart skal den avdekke den vakre jorden som i en skjønnhetskonkurranse. Snøen siler ned i sprekker og vanner marken, opp kommer vakre blomster og grønt gress. Men nå er det bare fryst vann. Det legger seg over alt, og gjør levende lys enda mer levende, og blåtimens skumring enda blåere.

Store, hvite snøflak. Hvordan kan de i denne farten være så harmoniske og myke?

Hvordan kan de i denne kulden være så varme.

Cecilie Emilie

Gylne Ord

2009-11-22T21:41:00.011+01:00

Om sommerregn. Om diskokjoler. Om sommerfugler i magen.
Og stemte strenger.
Om dager som starter med et gløtt av sola og nykokt kaffe.
Om dager som ender med grumsete minner og senger som seiler deg til drømmeland.
For hver dag er en sang. Om smil du gav eller ikke fikk.

Om savnet ord,

om hatet ord,

om gylne ord.

Sanger synger selv uten.

Cecilie Emilie

2009-11-09T21:07:00.001+01:00

Tre kjempe stressende, latterfylte og lange uker har passert. Endelig er vi ca ferdig og i gang med forestillingene!

2009-10-11T20:56:00.003+02:00

Soundtrack: Cor Scorpii - Ei fane svart

Rød dødssang

2009-10-05T19:52:00.009+02:00

Ute er det kaldt. Det lukter nesten vinter. Lufta treffer deg omtrent som når du stikker hodet ned i fryseboksen og strekker hånda etter brødet.
Blomstene begynner å visne og fuglene samles for å reise sørover. Jeg hører dem i tretoppene. Det høres ut som kjempe stort kor.
Høsten er mektig. Fargene, luktene og lydene. Lyset dempes og lydene blir høyere.
Blomstene dør, og jeg våkner. Sansene blir skjerpet.
Jeg vil ut og ta bilder, men det blir mørkt før jeg rekker det.

Kanskje noen lurte på hvorfor jeg kom traskende helt i svart en så vakker dag. Det var for å samle mest mulig solskinn og varme på kroppen. Kroppen min faller litt fra seg selv i kulden. Både på utsiden og innsiden. Varmen i høsten som jeg kjenner til, er ikke å finne her langs kysten. Stormen tar bladene før de rekker å synge sin røde dødssang. De visler litt i trærne og faller ned. Dekker pyttene som en gentleman med tørkle. Snart ser trærne nakne og triste ut. For så å lage knopper og en nydelig grønn skog. Ly til fugleungene som skal synge neste års sang.

Cecilie Emilie

Nedtur

2009-09-24T21:06:00.003+02:00

Soundtrack: Windir - Fagning

Vondt i hode, tett i nesa, tørrhoste og mat som smaker papp. Eller ingenting i hele tatt. Ute regner det og er nesten varmere enn inne.
Lommeboka er tom, kjæresten borte og jeg kan ikke lage melk med honning pga laktose intoleranse.
Men Windir er alltid like fantastisk.

Lykke

2009-09-06T18:31:00.006+02:00

Å snakke med mennesker som styrker følelsene dine positivt og får deg til å føle deg hjemme. Et samhold. Likhet. Visst er man annerledes, alle er unike, men endelig er man med noen som er like annerledes som deg. Eller annerledes lik. Alt er relativt.

Å høre musikken buldre i ørene dine så hjertet nesten dunker ut av brystet ditt. For musikken er så bra at det kiler i magen og du blir varm i kinnene. Selvom alkoholen strømmer i blodet, så føres musikken inn til hjertet. Man blir sterk i brystet av sånt. En stor klump med energi og glede.

Det finnes lykke overalt. En liten dråpe med lykke som henger fra et blad, som gjenspeiler regnbuens farger i det sola stryker over dråpen. Lykke i et hus, bak en solid dør og i en myk seng. Lykke i gråe, mørker gater. Lykke der ingen kjenner til penger og berømmelse.

Lykken er en underlig ting. Den dukker plutselig opp, og det er ikke alltid like lett å finne ut hvor den kommer fra. Den eksisterer ikke, men allikevel ekstisterer så sterkt når den er. Nesten til å ta på.
Som om lykken er en varm solstråle som maler mørket med farger.

Cecilie M.

Sommernatt og diskolyn

2009-08-09T01:26:00.002+02:00

Hvorfor jeg liker skumle naturkrefter.
Fordi det minner meg på at jeg er dødelig, at jeg må leve nå. Og at jeg lever i en fullstendig levende verden, og ikke en mekanisk en.
Som igjen minner meg på at jeg er plassert i feil samfunn.

Life/Universe

2009-08-07T01:23:00.004+02:00

Månen er stor, oransje og rund. Bussen dufter av blomster i det vi passerer svære drivhus. Detektivbyrån suser i ørene. Månen smiler. Fire år og fem måneder har gått.
Hjulene på bussen ruller fortere.

Soundtrack: Detektivbyrån - Life/Universe

Te og Tom Waits

2009-07-27T19:02:00.006+02:00

Det regner. Hver dag og alt for mye. Hvor ble det av sommeren? Jeg vil løpe lekent rundt i sommerkjolen, drikke pils på kaia og se på båtturistene. Jeg vil våkne seks om morgenen av sola som titter inn vinduet og gjør senga et ulevelig sted å være i. Sette meg på trappa med kaffe og sigaretter. Spise bringebær fra hagen og lukte grillen til naboen.
Til og med de dumme fregnene blir borte. De skriker etter sola. Sola som strør de utover huden min.

Det er grått. Jeg finner ullgenseren til mamma. Lager varm te med kakaosmak og setter på Tom Waits. Cementary Polka. Plutselig ble ikke regnet så ille allikevel.
Men jeg drømmer om varmere dager. Om mindre klær. Om glade båtturister og rester av softis på asfalten.

Soundtrack: Tom Waits - Cementary Polka

Kjekt å ha

2009-07-23T01:44:00.004+02:00

Nå er endelig pcen min oppe og går igjen etter 2 måneder i koma. Og heldigvis har den tatt vare på ALT som lå innpå fra før av filer. Ingen bilder eller dokumenter er mistet! :D Og nå får jeg brent ut alle bildene før pcen tar kvelden. Samtidig kan jeg leke meg med alle bildene jeg tar. Jepp, jeg er glad i denne oppfinnelsen.

Soundtrack: Lou Reed - Venus in furs

2009-07-18T13:44:00.002+02:00

Soundtrack: Mirah - Don´t die in me

2009-07-13T21:53:00.006+02:00

http://www.youtube.com/watch?v=VnUi4hAs70g

Fremmedfrykt

2009-07-12T22:20:00.003+02:00

Fremmedfrykt er ofte beslektet med rasisme. Er det mangel på kunnskap eller behov for hat?
Jeg begynner ihvertfall å bli lei av det.

Å se verden må være den viktigste utdannelsen i livet. Møtet med andre kultur, lukt av frihet og selvstendighet, for selvutvikling. Å se hva livet har å tilby. Hvordan kan man ta de rette valgene uten å vite om dem? Hvordan kan man finne ro når alt man har sett i livet er hvite strender og fete biler.

Men igjen, hvordan kan man slå seg til ro når det er så fantastisk å flytte på seg...

Egentlig skulle jeg skrive om at jeg tror mye av fremmedfrykten henger sammen med mangel på egne verdier. Men nå vil jeg bare ut å reise... Jeg gleder meg til alle bildene jeg enda ikke har tatt.

Norway rock 09

2009-07-11T21:06:00.002+02:00

I år amputerte dessverre økonomien min festivalen. Jeg måtte velge bort en dag av festivalen for å ha penger til nesten lønning. Forhåpentligvis er det 200 kr på kontoen for de neste to ukene.
Men for noen konserter! Helt fantastisk var det - spesielt å se TESTAMENT og MANOWAR! Rått!
Jeg kommer til å sove godt i natt. Selvom jeg går glipp av Udo.
Huskelapp til meg selv for neste år: Pute. Eller mer klær som jeg kunne stappet sovepose-posen med.
Og kamera.

Kvinesdalrocken var bra (når man slapp å bo på campen).
Ålreite folk - ålreit musikk (ålreit øl). Det er ålreit det!

Vims

2009-06-29T22:01:00.007+02:00

Det er så mye jeg har lyst til å gjøre at jeg ender opp med å ikke gjøre noen ting... For jeg klarer ikke å droppe en ting for noe annet, eller i hele tatt bestemme meg og gjøre en ting av gangen.
Nå er jeg lei av å vimse rundt meg sjæl.

Soundtrack: The Doors - You´re lost little girl

Nei til kulturmoms!

2009-06-24T00:57:00.001+02:00

Gjør deg selv en tjeneste og skriv under på oppropet nå!

http://www.dyrtnok.no/underskriftskampanje/

Lillebror

2009-06-22T22:30:00.006+02:00

Regnvær og lange jobbedager

2009-06-17T23:19:00.004+02:00

Da passer det bra med "Mysteries from forgotten worlds" skrevet av Charles Berlitz.
Hvis du kjenner til lignende fakta(/spekulasjons)bøker fra nyere tid, så kom med anbefalinger! :)

Ølsøl og tinnitus

2009-06-09T14:45:00.005+02:00

Soundtrack: Sublime Eyes - Zero Our Numbers

Foto

2009-06-04T15:57:00.003+02:00

Eksamen pågår og jeg var så heldig at jeg slapp muntlig matte, norsk, naturfag eller historie, men kom opp i trykk og foto! :D Greit med delvis kreativ eksamen på almen påbygg!
En del arbeid har blitt gjort, og i morgen er selve eksamen.
Bilder vil bli lagt ut ;)
Nå gleder jeg meg til å endelig få tid til bøker som interesserer meg, etter eksamen, og å heller gjøre fornuftig arbeid.

Jens Bjørneboe

2009-06-02T15:57:00.005+02:00

Desto mer jeg leser og hører, jo mer liker jeg.

Flyvende Freddy!

2009-05-12T12:24:00.001+02:00

For kalde blåsbort dager

2009-05-11T23:46:00.004+02:00

Lou Reed - Perfect Day