Rød dødssang

Ute er det kaldt. Det lukter nesten vinter. Lufta treffer deg omtrent som når du stikker hodet ned i fryseboksen og strekker hånda etter brødet.
Blomstene begynner å visne og fuglene samles for å reise sørover. Jeg hører dem i tretoppene. Det høres ut som kjempe stort kor.
Høsten er mektig. Fargene, luktene og lydene. Lyset dempes og lydene blir høyere.
Blomstene dør, og jeg våkner. Sansene blir skjerpet.
Jeg vil ut og ta bilder, men det blir mørkt før jeg rekker det.

Kanskje noen lurte på hvorfor jeg kom traskende helt i svart en så vakker dag. Det var for å samle mest mulig solskinn og varme på kroppen. Kroppen min faller litt fra seg selv i kulden. Både på utsiden og innsiden. Varmen i høsten som jeg kjenner til, er ikke å finne her langs kysten. Stormen tar bladene før de rekker å synge sin røde dødssang. De visler litt i trærne og faller ned. Dekker pyttene som en gentleman med tørkle. Snart ser trærne nakne og triste ut. For så å lage knopper og en nydelig grønn skog. Ly til fugleungene som skal synge neste års sang.

Cecilie Emilie