20170120

Refleksjonsutkast

Høysensitivitet.
Utkast 1, 19/01-17.

Solen.
Lyset kaster sin glans på deg og du kjenner varmen først i øyevippene deretter brer den seg utover i øyelokkene, kinnene, pannebrasken, inn i øynene, svir litt i pupillen, rett fra synet til magen som en orm av elektrisitet, en liten klump, varm og kiler litt i magen, gir en styrke, rett i ryggen, du kjenner skulderbladene som om du hadde vinger du spredte stolt rundt deg. Beina blir stødige, du lener deg på hælene. Kjenner hoftene stikker ut og lurer på om solen kommer til å kjennes så god ut for alltid.

Bølgene.
Du hører lyden ruge, treffer øret så fort at du glemmer at du hører, tror du lytter med øynene, men du har ikke sett vannet enda, du kjenner allikevel blåfargen rundt deg som en kappe av silke og pulsen blir rytmisk og rolig, vannet strømmer gjennom kroppen din, men som om det alltid har vært der. Du venter spent på resten av lydene som følger med. Selvom du egentlig har følt de i det milisekundet bølgene nådde deg. Duren av måkeskrik som mildt forsvinner i det fjerne. Lukten av tare så sterk som at du hører fargen. Stillheten. Den evige, rolige stillheten bak lyden av havet. Ingenting annet eksisterer i dette øyeblikket.

Jorden.
Gresstrå som kiler under tærne. Mykt vasker jorden deg under føttene. De føles frie. Litt kalde, men de føles nye. Som om du akkurat har tatt de på for første gang. Kroppen sitter perfekt sammen. Du blir oppmerksom på alt annet. Omgivelsene rundt deg. Nyanser av farger. Streker og linjer som snor seg rundt deg akkurat som tiden, men uten at du kan se det. Det er ikke deg i sentrum. Det er deg og alt annet og alle andre sammen.

Vinden.
Lys og lett. Den løfter et par hårstrå, men rører ikke hodet ditt. Du ser toner og de er farget i gull når vinden er varm og ømt stryker deg på kinnet. Du ser sirklene som strøm i luften. Men du bruker ikke synet. Du ser det med huden din. Vinden danser. Og er den sterk nok danser alt med i dens vei. Som to hjerter med blussen kjærlighet synger sammen i et kor. Stemmene møter hverandre, men de er så mye mer enn det.

20160924

Et selvreflekterende notis


På en sliten stol
satt hun og skrev.
Uten å legge merke til minuttene som gikk
over til timer.
Dandert lengst inne
i et litt bortgjemt hjørnet
som et ubetydelig rot
stuet bort
inntil man finner energi nok
til å systematisere.

I hjørnet rundt stolen
behagelig omringet av
hylle på hylle man kan fylle
med skatter og bøker
ting og tang
viktige eiendeler
redskaper å skrive med.
Foran, et gammelt skrivebord.
Hvitt og slitt
i herskapelig former
dekket av nyere elektronikk.
Ved siden, en vinduskarm
stor nok til å romme
de viktigste bøkene
en eventyrlig flukt fra verden
om det skulle trenges
holdt sammen av en bokstøtte
utskjært i tre
et gammelt minne
som en svak stemme fra fortiden.
Et digert penal
penner
blyanter
kullstifter
viskelær
knivskarpe tapetkuttere
men øverst av alt
en elektronisk røyk
proppfull med nikotin.

Plagsomt og blendende
trengte solen seg inn
minnet om klokken
dagtid er bedøvende
så fullt av støy
Lyder av biler
barn som skriker
sterke farger
bevegelser overalt
ingen fokus
som i nattemørkets stille timer.

Bakoverlent i den digre stolen
med beina høyt og pute på fanget
et skrivebord ville blitt for stivt
gulvet var for kaldt
hjørnet var godt og mykt.
En lav knirkene lyd
Stolen hadde hun funnet i en container
i et annet kvartal.
Kanskje var den gamle eieren lei
av å høre stolen ha en stemme
men hun likte det godt
som om hun hadde funnet en selvstendig
karakter
slik som de hun samlet på.

Overalt var det karakterer
men kanskje aller mest
hos det som er menneskeskapt
og uperfekt
bygget med tålmodighet
vågale drømmer
visualitet og estetikk
barnslig glede og
gjenspeilende av
kunstnerens egen karisma
i mangel på maskinenes sterilitet
og upersonlighet.

Av ulike opprinnelser
fra forskjellige tidsepoker
med skjønnhetsfeil og
ærverdige skrammer etter godt bruk.
Slik var alle hennes eiendeler
som forskjellige puslebiter
fra hele verden
samlet hos henne i et mangfold
som helhetlig utgjorde en vennlig harmoni
av rot
og kaos.
Forakten for det etablerte
ensformig tilhørlighet
uutholdelig stabilitet
og hverdagslig tradisjonalitet.
Det gav en fengslende bismak
å stå opp til samme tid hver dag
kaste bort hver natt i dvale
nei
det var ikke noe liv for henne.
Viktige øyeblikk har ingen rutiner
gleden ingen evighet
røtter hører ikke hjemme i omgivelser
men
gode relasjoner
og alt som er ditt eget.

- CWM

20151229

Automatskrift 22/11-12

Husker veien øde og blå, flyter i strømmen mot grå skyer, snakker nesten hvisker. Like hvit som en sykehuskorridor. Grønne ganger, svarte sko, tramper og flyter, buldrene, blågrått. Stemmer så mange at alt er et sus. Store brunrotter langs elva, i tunneller under bakken. Svarte øyne ser rett på deg. Sauer på engen på en øy. Skyene flyter fortere enn tiden. I går var for fem dager siden allerede, men det vet du ikke, venter på at båten kommer legger til kai. Gjennom kikkerten går to mennesker ut. Ser dem aldri igjen. Vugger i setene. Lydtett og varmt. Lysende mørke - for lyst til å sove, for mørkt til å se. En annen dag kommer vinder og hopper langs håret som antiloper og lopper. Gjenger av ørken og løver på størresle med maur.