Den usynlige timen

Natten er ikke lang lenger. Lyset hersker over døgnet. Den lille timen med nattemørket er over hustakene og de nyklipte gressplenene.

Den usynlige timen, der folkene i denne byen endelig kan gå i fred. Luske seg hjem eller vandre andre steder. Men det gjør de ikke.

Ikke i disse dager.

Ikke i disse gatene.

De sover. Sover en underlig søvn, drømmer om det de burde gjort når solen står midt på himmelen. Noen drømmer blir virkelige idet solen står opp. Men de aller fleste drømmene forblir i tankene. Til tankene har blitt så mange at de gjemmer drømmene. Til tankene leter opp drømmene igjen når livet har seglet forbi som i en treskute med brukken mast og råttent skrog.

Men skuta vil ikke synke før drømmene tar slutt.