Verden gjespet med øynene igjen

Med ryggen mot verden var tryggheten alt han kunne se.
 Det føltes godt.
Han sukket litt over drømmene og klarheten han engang hadde hatt i sine yngre år,
men prøvde å overbevise seg selv om at de aldri kunne realiseres for han ville ikke erkjenne frykten for å feile.
Han leste ikke utenriksnyhetene lenger,
men noen ganger fikk han de med seg på tv.
Da følte han ikke lenger noe for det vonde ute i verden,
han følte en tilfredsstillelse over hvor godt han hadde det hjemme.
Noen små problemer passet han på å opprettholde,
slik at det kunne føles som om han virkelig hadde det trygt,
fordi problemene ble bagateller mot det han så på nyhetene.
Livet ville blitt for tungt ellers,
det visste han.

Det var nok best å snu ryggen den andre vei.
 Så lenge han bestemte seg for å tro på sine ledere,
slik han hadde trodd på sine foreldre,
så ville han leve lykkelig i uvissheten.
Han visste at han kunne føle seg fri i sitt eget hus,
så lenge han ikke så lengre enn det han måtte.