Soundtrack får du finne selv

Om livet. Om nattehimmelen. Om kjærligheten. Om frustrasjonen.
Alt det enkle som opptar oss mennesker, som allikevel ikke er så enkelt i et menneskeskapt samfunn fullt av illusjoner og undertrykking. Av følelser.
Når du har gjennomført nye situasjoner føles det så lett. Men når tanker og ideer om framtiden fortsatt bare er drømmer, så føles det så vanskelig.
Endelig begynner jeg å føle meg veldig, veldig ung, i litt eldre sivilisasjon. I en gammel og vis natur.
I stor mangel på å ta egne revolusjonære valg, er jeg nokså uerfaren for det voksne liv.
Jeg som mange andre er opptatt av trygghet og kjærlighet. Men ikke klisjeer, ikke illusjoner.
Jeg som mange andre er ikke så flink på å dele meg selv, stå naken mot vinden og hvile på sin egen skygge.
Men jeg har fortsatt min barnslige naivitet som så mange i generasjoner før meg mistet da de erfarte livet.
Og rundt meg er jeg dekket av en stor lengsel etter å reise, oppleve, vite litt om alt...
Og den kalde realiteten som blakk jobbsøker på 21 år som fortsatt bor hjemme hos pappa´n sin. Men kreativiteten får jeg ha i fred :-)
Jeg har bestemt meg for å ha et mål som skal oppsluke livet mitt så totalt at jeg nesten ikke får fred og ro. Siden det er så mye jeg kan og vil strekke meg etter vil det aldri være en ting alene, bare en ting om gangen. Akkurat nå er det jobb. Arbeid som gir meg penger til å flytte for meg selv og tvinge meg til å jobbe enda mer så jeg har råd til å betale for meg selv.
Jeg liker å betale for meg selv. Hvis jeg er blakk fordi jeg har brukt de siste pengene på en fornuftig regning, så er det greit å være blakk. Litt.
Jeg drømmer om å snekre hyller til veggen min, vaske rutene så solen slipper inn, irritere meg over høylytte, late naboer og bare føle at jeg klarer meg helt alene i mitt eget hjem. Selv når feberen gnager i kroppen og verden blir et lite, mørkt og ubehagelig sted, så vil jeg kunne overleve det, og kjenne gleden ved at jeg har klart det alene. Og vært egen med meg selv. I mitt eget hjem.
Selvom - alene er jeg jo tildels.
Men ikke hjemme.
Men hva er egentlig hjemme. Jeg er hjemme med enkelte mennesker, jeg er hjemme i enkelte situasjoner. Men aldri på en plass.
Det gjør det vanskelig å konsentrere seg. Jeg blir ikke fullt og helt her nå, for jeg lengter etter noe annet.
Enda, så lenge jeg er med de rette folka, eller midt i de rette situasjonene, da er jeg alltid helt og holdent tilstede, og kjenner hvor fantastisk det er å være en liten organisme, kanskje litt som en amøbe (i forhold til størrelsen på alt), på en diger og uendelig spennende planet.
Amøber er ikke særlig spennende skapninger derimot. Men de minner om mange mennesker jeg har møtt.
Jeg møter noen ganger på religiøse mennesker. Det undrer meg. Hvorfor har ikke jeg en så ufattelig kreativ og naiv tro på noe? Men igjen, religiøse er kanskje ikke de mest kreative, heller mer på søken etter den store tryggheten. Og der er vi jo alle, uansett hva vi tror eller ikke tror på. Ihvertfall når ting går relativt lite bra. Har jeg hatt en dårlig dag eller værre - en dårlig menstruell uke(!), så legger jeg meg ikke under dyna og tenker jaja, heldigvis er den store skaperen alltid her for meg, og vil gi meg evig lykke til slutt. Jeg legger meg heller under dyna uten å tenke så mye. Jeg trenger bare musikken.
Kanskje musikken er for meg litt som religionen er for en religiøs. Uansett hva som plager meg så gjør musikken det alltid bedre.
Uansett hvor bra jeg har det så gjør musikken det - fortsatt - alltid bedre!
Når ting går galt for meg skrur jeg på en god cd, hører på den et par ganger, og verden males atter med de mest fantastiske farger.
Noen ber. Noen dreper. Noen ser på Paradise Hotel. Cecilie hører musikk.
Det gjør oss innviklet mennesker enkle igjen. Faktumet at vi ikke bare gjentar oss selv hele tiden, og føler oss rimelig overvurdert (men allikevel ikke undervurdert!) unike, men og at alt går alltid over.
Og slik skal verden atter bedras.

Cecilie Emilie