Om sykdommen og vinduet

Jeg innser at jeg har påtatt meg en moderne sykdom, muligens arvelig. Kanskje har jeg alltid hatt den. Kanskje var den liten når jeg var liten, men så har jeg latt den vokse fritt og gro tak i meg. Den driver meg til vanvidd ved å la meg alltid holde fast på det gode, og gir seg ikke før jeg har noe bedre å holde fast på. Kronisk glede med savn. Det er derfor jeg nesten aldri kommer meg hjem om natta eller sier "hade" først. Det er derfor jeg ikke har prøvd og slutte å røyke eller spart min siste krone når det er noe festlig å bruke den på. Det er derfor jeg aldri kommer til å bli rik, men heller aldri alene. Og derfor er det uendelig kjedelig og ensomt å bo i mitt midlertidige hjem, der hver dag er den gamle lik på utsiden av vinduet eller andre siden av hekken. Hekken blir aldri høyere heller. Den bare råtner bort, eller blir revet av kommunen.
Men det er og derfor jeg stråler når jeg har det bra, og derfor jeg nesten ikke kjenner til tårer. Sykdommen min bestemmer både søvnmengden og har kontroll over immunforsvaret. Om jeg kunne gjort hver dag til en hektisk dag, annerledes fra den forrige, så ville natta vært kort og dagene lange. Om jeg aldri hadde klart det ville sykdommen spredd seg over hele meg og muligens fratatt meg min eksistens. Men så lenge den er en del av meg får jeg aldri ro. Jeg må se andre siden av fjellet. Og jeg kan ikke vente!