Bak det mørke vinduet

Oppgulpet av følelser kjentes som et smerteskrik i ryggraden
I det verden realistisk viste seg for henne
Som nakent gjennom et skittent vindu som aldri holdt ute det konstante bråket på andre siden av glasset
Øynene som glimtet av solstrålenes glød var færre nå
De fleste var bare tomme, som et tjern i skogen der du kunne nå bunnen med hånda, men allikevel ikke se den gjennom alt grumset som fløt dødt rundt uten mål og mening.
Pendelen på klokka stoppet opp iblant, men gikk alltid helt likt hver gang den startet opp igjen.
Tiden var ubetydelig, enda tiden som kom til henne alltid gikk sin vei for å aldri komme tilbake.
Ingenting var verdt å løpe etter. Ingenting var verdt å holde fast ved.
Gleder var korte og kjappe, det var aldri noe håndfast som ble ved henne.
Dagene var blitt lengre og lysere, men føltes allikevel kortere da lyset aldri varmet skyggen. Skyggen som brutalt bredte seg over alt rundt henne, dempet fargene slik at alt ble likt.
Stemmene rundt henne var som et ekko fra fortiden. Vinden ulte gjennom gatene.

Hvor ble det av den varme sommeren? Hvor ble det av den silkemyke sangen trærne hvisket melodiøst mens skyggene ble løst opp av solen?

Beina var som blyklosser. Asfalten var som gjørme. Musikken var kun kjente takter som repeterte seg selv stadig.
Men allikevel blomstret følelsene som i et påskebed - der de halvgrodde vårblomstene trykte seg opp gjennom den tunge, våte snøen, og strekte seg mot solen. Solen de aldri kunne stole på, men gav sitt liv for med hjertens lyst.
Hun visste at jo lengre på bunnen hun var, desto høyere opp kunne hun se, desto lengre kunne hun strekke seg. Om hun bare ville.
Om hun bare kunne.