20170120

Refleksjonsutkast

Høysensitivitet.
Utkast 1, 19/01-17.

Solen.
Lyset kaster sin glans på deg og du kjenner varmen først i øyevippene deretter brer den seg utover i øyelokkene, kinnene, pannebrasken, inn i øynene, svir litt i pupillen, rett fra synet til magen som en orm av elektrisitet, en liten klump, varm og kiler litt i magen, gir en styrke, rett i ryggen, du kjenner skulderbladene som om du hadde vinger du spredte stolt rundt deg. Beina blir stødige, du lener deg på hælene. Kjenner hoftene stikker ut og lurer på om solen kommer til å kjennes så god ut for alltid.

Bølgene.
Du hører lyden ruge, treffer øret så fort at du glemmer at du hører, tror du lytter med øynene, men du har ikke sett vannet enda, du kjenner allikevel blåfargen rundt deg som en kappe av silke og pulsen blir rytmisk og rolig, vannet strømmer gjennom kroppen din, men som om det alltid har vært der. Du venter spent på resten av lydene som følger med. Selvom du egentlig har følt de i det milisekundet bølgene nådde deg. Duren av måkeskrik som mildt forsvinner i det fjerne. Lukten av tare så sterk som at du hører fargen. Stillheten. Den evige, rolige stillheten bak lyden av havet. Ingenting annet eksisterer i dette øyeblikket.

Jorden.
Gresstrå som kiler under tærne. Mykt vasker jorden deg under føttene. De føles frie. Litt kalde, men de føles nye. Som om du akkurat har tatt de på for første gang. Kroppen sitter perfekt sammen. Du blir oppmerksom på alt annet. Omgivelsene rundt deg. Nyanser av farger. Streker og linjer som snor seg rundt deg akkurat som tiden, men uten at du kan se det. Det er ikke deg i sentrum. Det er deg og alt annet og alle andre sammen.

Vinden.
Lys og lett. Den løfter et par hårstrå, men rører ikke hodet ditt. Du ser toner og de er farget i gull når vinden er varm og ømt stryker deg på kinnet. Du ser sirklene som strøm i luften. Men du bruker ikke synet. Du ser det med huden din. Vinden danser. Og er den sterk nok danser alt med i dens vei. Som to hjerter med blussen kjærlighet synger sammen i et kor. Stemmene møter hverandre, men de er så mye mer enn det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar