Heslige snøkrystaller og pudder på skulderen

Store, hvite snøflak daler ikke ned nå. De styrter ned mot bakken som hauker med høy promille. De treffer alltid. Bakken er borte nå. Snøen rekker meg snart til hofta. Snøen som suger føttene mine til seg når jeg tråkker forsiktig over. Snøen prøver alt den kan å stoppe trafikken. Oslo er aldri vakrere enn når snøen skjuler skitten og stopper alle lydene. Du kan prøve å sette dine spor, men de vil alltid forsvinne i snøen. Snøen som med sin kulde dreper alt den kommer over. Fryser selv tiden. Snøen som et silkeslør, snart skal den avdekke den vakre jorden som i en skjønnhetskonkurranse. Snøen siler ned i sprekker og vanner marken, opp kommer vakre blomster og grønt gress. Men nå er det bare fryst vann. Det legger seg over alt, og gjør levende lys enda mer levende, og blåtimens skumring enda blåere.

Store, hvite snøflak. Hvordan kan de i denne farten være så harmoniske og myke?

Hvordan kan de i denne kulden være så varme.

Cecilie Emilie