Dagene har blitt så korte og mørke. Da hjelper det ikke akkurat at døgnrytmen min hører en nattarbeider til. Det nærmer seg den siste uken i Stavanger før jeg reiser avgårde til et hjem som ikke er mitt lenger.
Et hjem som alltid har vært mitt hjem, fordi det er hos mamma. Fordi jeg har en seng der jeg så og si har vokst opp i. Fordi jeg alltid er ønsket og fordi jeg blir fortalt at jeg er hjemme.
Jeg gleder meg så utrolig mye. Men samtidig ikke.
Etter å ha tatt noen valg som gjorde meg veldig ensom, fant jeg ut nemlig hvor ensom jeg egentlig ikke er. Gjennom en merkelig høst med tunghet og totalt blakkhet, fikk jeg virkelig føle hvor gode venner jeg har. Og hvor fantastisk det er å ha så gode venner. Og nå skal jeg reise fra de. For å reise tilbake til de jeg har reist fra en gang før som er minst like gode venner.
Nå skal jeg reise fra denne byen jeg er så fremmed i, denne byen som aldri kan bli mitt hjem. Denne byen som tar vare på så mange herlige vesener jeg frykter å aldri se igjen.
Reise hjem. Til en plass jeg har følt meg fremmed i i hele 10 år, men jeg har kalt det for et hjem i nesten 6 år, siden det er der jeg kom fra sist. Der dialekten min passer best inn.
Jeg dør litt inni meg av glede når jeg tenker på framtiden min og at de vennene jeg har flyttet fra en gang før vil bli en del av hverdagen min, men det blir jo det samme på ny...
Jeg skal ihvertfall endelig lage meg et hjem. Og det skal ikke bli mitt eget. For det finnes ikke noe hjem uten de jeg er glad i.
...Jeg har ikke laget et vanskeligere puslespill av ord i bloggen min før. Dette må jeg pusle ferdig på seinere.
Jeg blir grepet av din ærlighet og oppriktighet, og blir både rørt og glad. Fordi jeg atter forstår det jeg alltid har forstått, at du er både voksen å reflektert.
SvarSlettGlad i deg, vennen!
Og husk at vakre minner bærer man med seg hele livet, så i det man forlater noe eller noen vil de for alltid være med deg.
Når en dør lukkes åpnes alltid en ny..
Med klem fra meg <3