Det var lørdagskveld. Ute ulte vinden og overdøvet en skremmende stillhet. Som en stillhet før stormen i vindens gap. Verden gikk sin gang over alt ellers, som den alltid pleide, men i dette forlatte og øde hjørnet av verden var det som om tiden sto stille. Noen snøfnugg seilte gjennom luften. Vinden pustet de av gårde som om de hadde dårlig tid, som om de løp vettskremte for livet. Bort, bort fra denne utkanten. Vekk fra den slukende tomheten.
Kun et ensomt mennesket kunne nyte denne dirrende tungheten. Kun et mennesket med brydd forakt for andre kunne kjenne gleden i dette uendelige og innestengte mørket. Mennesket som lot sorgen dempes med sinne, lot frykten overdøves av hatet. Mennesket som i sitt liv ved første øyeblikk kunne virke kjølig og uten tilsynelatende følelser for andre. Det finnes intet slikt mennesket. Kun mennesker som slaktet sine tap og elsket sitt hat. Dyrket sitt ego og lot fordommene bygge en diger, trygg mur.
Slik ble mennesket fortalt, engang, at verden skulle være. Slik ble det formet om til å tro at angrep var beste forsvar, gjennom andres øyne. Slik kunne en smerte døyve den andre, og skape en diger sirkel der det ikke fantes noen vei ut. Alene. Om man ikke kunne se gjennom andres øyne. Fra utsiden av tomheten, utsiden av den gjennomtrengende forakten. Intet mennesket vil kunne vinne over seg selv alene. Intet mennesket kan sloss med seg selv til evig tid og tro at han vinner. Intet mennesket er svakere enn når det prøver å slå seg selv.
Kun i et hode var verden et øde sted og fullt av yrende liv utenfor synsvidde. Kun i et hode fantes ensomheten. Om de ensomme hadde kunnet fortelle, hadde de vært mange sammen. Om de kunne slippet redselen og heller frykte sitt sinne. Sitt ego og sine fordommer. Menneskene som sto alene mot seg selv.
Cecilie Emilie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar