God jul!

Da var det juletider igjen. Juletider som er så voldtatt og lemlestet av forskjellige tradisjoner at det ikke engang er en tradisjon lenger. Gaveplikt og selskaps-plikt. Familieplikt og smileplikt.
Det er alltid greit med en unnskyldning for feiring, for å lage god mat og samle sammen mennesker som kanskje ikke alltid ser hverandre like ofte. Det er alltid koselig å gi gaver, og noen ganger blir gavene man gir også mottatt med stor takknemlighet. Forventningen til seg selv og alle nær én stiger rundt jula. Minner blir husket og nye blir laget. Livet blir gapet over og konsumert.
Vi har hardt mot hardt bestemt at julen er en hyggelig tid der alle skal være takknemlige og fornøyde. Men
ikke alle har det like godt i julen. Ikke alle har en familie å gå til, ikke alle har et hjem å gå til.
Mens den normale familien feirer sin normale jul og gjør sitt beste for å se slik ut som julen gjør på normal amerikansk tv, sitter det drøssevis av mennesker gjemt bak sitt vindu og konsumerer sin alkohol. Om de er heldig å ha et vindu. De titter ut på snøen som laver ned - noe den tilsynelatende gjør de aller fleste steder denne julen - og funderer over sine ensomme liv. Men de lider kanskje ikke værst. Kanskje er det ikke menneskene uten vindu som lider værst heller. Kanskje er det i de normale familiene at noen har det vondt. Noen som blir presset inn i en trang, firkantet form. Noen som blir kvelt av den værste lukta i julen; stanken av falske fasader.
Ikke alle har en sammensatt familie. Men de som er heldige har gjerne en familie som ikke engang prøver å se sammensatte ut. Og selvom de kaster seg på den allmenne tradisjonen uten å føle viktigheten bak den, så vil de feire den med en hjertelig glede!