Utkast 2

............

"Dagene ble kortere og nettene mørkere. Ute var det en merkelig vind som herjet, som om den ville advare om en urolighet som var like i nærheten. Ellers gikk verden som vanlig. Mennesker travet av sted i sine hektiske liv og forberedte seg på julen som var like rundt hjørnet.  Jorden var i endring, som stadig. Livets syklus var ustoppelig. Blant alt det yrende livet på planeten fantes det de som observerte.  De som nesten står stille. De som skal lytte og fortelle. 

Blant dem var Aga. Hun visste det godt selv, ikke fordi hun hadde noe videre høy selvinnsikt, men fordi hun så verden rundt seg og tilfeldighetenes mønster som omgav henne.

Aga hadde en voksende varme i brystet. En varme som spredde seg ut i hele kroppen når hun tenkte på den. Hva var vel bedre enn å ha en slik herlighet i den kalde årstiden! Hun kunne sitte helt stille uten å tenke en tanke. Det var de øynene. De mystiske, litt skumle, men flotte øynene. Hun ville kjenne de helt til bunnen. Hun ville gi de et snev av gull og glede. Hun ville omfavne personen med disse øynene og gi videre den lykkefølelsen hun satt på selv. Lykken hadde hun samlet opp små deler av overalt, og hun visste den aldri ville ta slutt så lenge hun fortsatte å se rundt seg med åpne øyne og åpent sinn.

............ 

Vinteren var ikke spesielt hard mot naturen dette året. Fluene våknet fort til live etter sin vinterdvale da våren kom. Dyrelivet i skogen fråtset i mat. En stor og varm sol hentet opp vårblomster overalt fra bakken. Mennesket myldret i byene som maur i maurtuen. Hus ble malt, veier ble bygget og fjell ble sprengt for å lage nye enda flere veier. Fortsatt hang litt av isen igjen noen steder – spesielt i nattetimen da månen viste seg fram og de stolte stjernene blinket på himmelen. Men i de lyse timene var det en vårlig gjenfødelse i luften. Kanskje ikke alle kjente det, men de aller fleste menneskene ble påvirket av denne våkne stemningen. De begjæret den og gjorde seg klar for nye eventyr og mestringer. Noen følte det samme selv uten våren. Noen hadde en vår inni seg, som kom litt tidligere enn i naturen. En vår inni seg selv som vekket lyster og gjemte sorger..."

............ 

Cecilie Emilie