Bynatt

Mørket snek seg over byen

Som hatet vokser sakte i en som er forlatt

Som kjærligheten varmer som en solfylt vårdag

Som sommeren sakte vekker liv i alt som kan puste

Lyder roet seg ikke

Som når den drepende kulden legger seg lydløst over bakken som et kvelende teppe

Men lydene ble færre

Og ekkoet høyere

Varsomt trådde kun de med en plan

Som rovdyret på jakt etter sist neste offer

Høylytt var kun de fredfulle

I sin lykkelige, uvitende stund

I mange vinduer var lyset slukket

Men de færreste hadde tatt kvelden

Bak de tilsynelatende tomme glassrutene i mange hjem

Våknet drømmerne opp

Begynte sine lange reiser de kanskje aldri tok igjen

Noen drømte om drømmer

Andre drømmere lagde drømmer

Men kun i mørket var det rom

For drømmerne å rømme

For lydene til å høres

Og hvert lite lys til å skinne som en flammende sol

Cecilie Emilie