Mannen nede i vinduet

Jeg vil skrive om mannen der nede. Men han står aldri i vinduet, men sitter bak blå gardiner. Gardinene som alltid er lukket. De blå, tykke gardinene som stenger alt lys ute. Han bor i første etasje. I vinduet står det to lysekroner uten lys i, en tom keramikk-krukke og en sandfarget sangfugl. De ser ganske fine ut inntil den grasiøse blåfargen på gardinene, og fra vinduet mitt ser vinduskarmen hans nokså ren ut. Men jeg har aldri sett han trekke for gardinene. Jeg har fulgt han inn døren og sett trappeoppgangen hans, men noe mer av livet hans holder han skjult. Jeg møter han ofte i gatene, han er aldri redd for å snakke eller å spørre om hjelp til å åpne porten inn til bakgården våres når det blir litt for vanskelig med en krykke i hver hånd. Det har ikke vært en lang sommer, men sommeren har vært hard mot ham. Han ser mye eldre ut nå enn sist vinter når jeg flyttet inn her. Og han har fortsatt ikke åpnet gardinene så mye som et lite gløtt. Enda han stadig er ute og humper seg bortover gatene på krykkene sine, med det lille som er igjen av det snehvite håret hans pent gredd til siden. Han ser ikke snill ut. Men han ser heller ikke slem ut. Han ser egentlig bare veldig fortapt ut. Kanskje han aldri får noe besøk. Han fortalte meg engang at han gjerne ville flytte, men han trodde ikke han kom til å gjøre det for det var så greit å ha en leilighet i første etasje, han kan jo ikke gå mange trappetrinn på to krykker.  Jeg lurer på når han legger seg, mannen nede i vinduet. Bak de blå gardinene. Han sitter vel i sofaen. Kanskje sofaen er rett bak vinduet. Kanskje sitter han og ser hvordan sportsutøverene glatt beveger seg bortover snøen på skiene sine, kanskje orker han ikke å ta noen pauser fra tven før han må på do. Og da reiser han seg ikke opp fra sofaen, men trekker krykkene sine inntil seg og drar seg sakte opp på to bein, mens sportsutøverene løper langrenn i bakgrunnen og kommentatorene vitser om hvordan Oddvar Brå knakk staven sin under VM i 1982. Kanskje tenker han tilbake på hvordan han selv løp rundt på grønne enger den sommeren i 1982. Eller kanskje han mistet jobben sin da. Uansett så er 1982 ganske langt unna 2011. Og nå er det snart 2012. Bryr han seg i hele tatt om årstall lenger, når han ikke engang bryr seg om å kikke ut av vinduet sitt? Han har jo ikke så mye å se ut av vinduet – bare en trist, tom bakgård og et par rotter i ny og ned ved søppelkassene, foruten oss naboene som kommer hjem og ler og smiler eller stresser av gårde til skole og arbeid. Vi unge. Alle vi som bor her kunne vært barnebarna hans. Og vi snakker med han i god viten om at han er eldre og derfor bærer mye mer kunnskap og livsviten enn oss. Men allikevel sitter han der inne helt alene, bak de tykke, blå gardinene med vintersport på tven, lite viten om hun som sitter en etasje over bare rett ovenfor til høyre for han, og tenker på hvordan han egentlig har det. Hvordan kunne jeg gitt han en gave? Kanskje jeg kan banke på vinduet hans. Eller kanskje dørklokken virker hos han – det har den aldri gjort hos oss! Men hva kunne jeg gitt han for noe? En til sandfarget sangfugl kanskje, så kunne han åpnet gardinene bare for å sette fuglen sammen med den han allerede har stående der. Og kanskje ville han lagt merke til at vinduskarmen hans trengte en vask, og latt gardinene være åpne. Og kanskje ville de andre naboene lagt merke til at han sto i vinduet sitt, noe han sikkert gjør hver eneste dag, men det er ingen av oss som kan se det når han stadig har de blå gardinene sine tett igjen. Der nede, i første etasje i B-oppgangen. Leiligheten hans kunne vært som våre andres – full av folk som kom og gikk, av fest og musikk, av kjærlighet og kjærlighetssorg. Men det er den ikke. Leiligheten hans er tom. Det er bare han som er der, og den sandfarget sangfuglen ser han aldri ser på, for den er på den andre siden av de blå gardinene. Men jeg ser den. Jeg ser på den hver dag og lurer på hvordan den kan synge igjen. 
Cecilie