Vintermystikk

Ute er det natt. Et lite stykke ovenfor byen, akkurat langt nok til at storbysuset kun skimtes gjennom lyset fra de snøtunge skyene som henger over landskapet rundt meg. Lydene er som frosset i den glitrende, hvite snøen. Sjeldent kommer et ensomt menneske traskene stille forbi, så stille at man skulle tro de var redde for å puste. For selv pust kan høres her, omtrendt som ekko mellom de tette husveggene av rødmalt treverk. Men ikke en skygge er synlig. Ikke et vindpust er å kjenne. Enda mørket flyter rundt hver atom som et usynlig slør over jorden, er lyset akkurat sterkt nok til å se hvordan snøen minner om en glodhet ørken. Landskapet snor seg om de sjeldne farger i vinterlandskapet som toner fra nære og fjerne musikaler kun døve hører, som malerier kun blinde ser. Alt er ikke over. Alt har ikke startet. Denne vinteren kan være den siste, denne natten og. Men storbysuset synger videre selv om ingen lytter, for hver tone kan bli den første i vinterens fabellyrikk. - Cecilie