Refraksjon

I natt drømte jeg at jeg løp. Jeg skulle bare løpe etter bussen, men så oppdaget jeg hvor lette beina mine var og hvor lett det var å puste. Jeg har ikke følt det sånn på mange år, det har bare blitt tyngre å puste og jeg har satt meg ned og tatt en røyk og sett bussen kjøre fra meg og tenkt at det er ikke noe vits, det er ikke noe poeng å løpe etter en buss, for det kommer alltid en ny og jeg har all verdens tid.

Men det begynner å gå opp for meg –

Jeg har ikke all verdens tid. Tiden flyr. Tiden passerer meg hver eneste dag, uten at jeg gjør noe for å leve med den. Uten at jeg løfter en finger, uten at jeg synger en eneste tone.

Jeg trodde tiden skulle komme til meg og løfte meg opp som en sterk og varm sommerstorm og rive meg avgårde i sin ville dans.

Men det gjør den aldri. Den lever sitt eget liv, den er som et rullebånd uten start og med evig ende, som bare venter på at vi skal kaste oss på den og leve – ta i mot alt godt som kommer til oss i livet og fange alle mulighetene vi ønsker.

Jeg er ikke på det rullebåndet.

Men i natt løp jeg. Det var så godt å kjenne beina dytte bakken i fra seg og kroppen fly av gårde at jeg likeså godt ikke tok den bussen. Den bussen skulle jo bare et sted jeg hadde planlagt, et sted jeg alltid dro. Det var en helt vanlig buss som jeg hadde mistet og tatt mange ganger før. Så jeg løp enda fortere, jeg løp forbi bussen og svevde av gårde  bortover bakken. Jeg brydde meg plutselig ikke om hvor jeg skulle, eller hvor bussen skulle. Jeg kjente bare hvor deilig det var å puste.

Jeg kunne til og med rukket den bussen som jeg alltid pleide å komme for sent til. Den trygge, røde bussen som jeg kjente så godt med alle de halvsovende passasjerene og den sedvanlige bussjåføren som la igjen den flotte personligheten sin hjemme bare for å bry seg om rattet og veien og alle som kom på og gikk av bussen på dens daglige tur.

Men jeg valgte å løpe et annet sted. Jeg trengte ikke bussen mer, jeg kunne jo løpe – jeg kunne jo puste!
- Cecilie