Ikke kall en spade for en spade.

Jeg reiser. Gjennom tida, gjennom minner. Jeg reiser gjennom hele verden. Jeg ser folk komme og jeg ser folk gå. Jeg ser meg selv både komme og gå i andres liv. Noen ganger reiser jeg framover, noen ganger reiser tiden framover uten at jeg blir med. Jeg går, jeg sykler, jeg flyr, jeg befinner meg på et tog, jeg har rattet mellom hendene og veien ligger langflat foran meg.

Jeg husker de fortalte meg om livet før jeg hadde opplevd det. Det virket ikke så stort, men nå som jeg befinner meg midt i det, er det episk. Det er en lang vei tilbake og så fremt ligger det ann til en lang reise framover.

Hver dag er unik når den er i morgen. Hver dag er unik når den var i går. Men akkurat i dag er det hver eneste dag.

Det er mye man kan mene om hva man burde gjøre ut av livet, men helst burde man holde seg til å mene kun om sitt eget. Jeg liker å leve etter filosofien “lev livet slik at det blir en historie verdt å fortelle.”  Nå har det seg slik at jeg overhodet ikke like å fortelle om noen ting. Spesielt ikke om meg selv eller mitt eget liv. Men etter å ha levet livet både her og der, har jeg kommet fram til at det er heller ingenting å fortelle om. For jeg har ikke delt det med noen. Jeg har kanskje opplevet kjærligheten litt, eller kanskje ikke. I hvert fall så liker jeg å tro at flere har prøvd å oppleve kjærligheten med meg, men jeg lot de gå. Jeg vet ikke hvor mange. Jeg befinner meg alltid i en ny dag der jeg våkner opp alene, det er det som er mest normalt nå, det var det som var mest normalt i fjor.

Jeg har begynt å drømme. Jeg har begynt å lage meg minner jeg ønsker å ha, som jeg enda ikke har opplevd.  Slike minner som får magen til å gå spinnvill, som får venner til å gjespe når du så klomsete prøver å gjenfortelle mens du bearbeider de ustyrlige følelsene som om de skulle vært små gullklumper du pusset usynlig støv fra. Drømmene kommer liksom bare til meg, jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje jeg lengter. Lengter etter kjærligheten slik jeg har blitt fortalt den skal være. En slik god følelse kanskje maken til den vi alle har opplevet aller først når vi kom til livet.

Det er mye mulig at jeg generelt tar det meste for gitt. Jeg gir tann for tann, øyet for øyet og ser en spade som en spade. Jeg har egentlig alltid tenkt at det ikke er mer i livet enn dagene som kommer og går. Men så begynte disse drømmene. Som om det ikke var nok med alle disse fysiske behovene, skulle denne lengselen komme snikende inn i meg som en dråpe for mye i et gammel vannglass. Den vekket noe rart i meg. Som en dominoeffekt av undertrykte følelser. Først kom lengselen, så kom sorgen, så kom sinnet. Og friheten – hva var vel den? Verden ble et stort og ensomt sted alene.

Friheten ja. Den høres jo fortsatt flott ut. Friheten fra undertrykkelsen. Men plutselig var friheten blitt min undertrykker. Det var den evige jakten på friheten som hadde gjort at jeg endte opp her alene.

Plutselig var ikke livet mitt lenger hva det en gang hadde vært. Drømmer var blitt lengsel. Frihet var blitt undertrykkende. Gleden ble ofte erstattet med sorgen. Sinne var ikke lenger sinne slik jeg hadde kjent det før. Det var mindre håndfast, det var blitt som noe løst, skimrende og smertefullt gjennomtrengende.

Jeg tvilholder, tvilholder på de minnene jeg har som er virkelige. Men drømmene har blitt så mange og minnene jeg ønsker at jeg hadde glir inn i minnene jeg har. Jeg reiser ikke lenger. Men jeg tror jeg gjør det.

Jeg går langs en varm og støvete vei i statene, håper på at noen skal komme kjørende og gi meg skyss til nærmeste bygd. Det er så stille her at vinden høres ut som en sang. Jeg tror stadig at jeg hører en gitar i det fjerne men skriket fra fuglene på himmelen river den stille lyden bort fra meg. Det er så varmt. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gå, men det er enten frem eller tilbake. Så jeg lar beina mine føre meg. Landskapet er som en evig ørken rundt meg. Solen skinner midt på himmelen og jeg er takknemlig over at jeg har nok vann med meg i sekken. Jeg skulle bare ut og ta noen bilder. Hvordan endte jeg opp her? Jeg er langt, langt bort fra noe som helst. Jeg flyter nesten i luften, den er så klam. Det er så varmt! Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har gått. Det var så spennende et stykke, det var så nytt og øde, jeg hadde aldri følt meg friere! Og enda jeg kanskje har gått her i flere timer, kanskje snart en dag, så kjenner jeg ingen smerte i beina. De bare går av seg selv, som om de er en mekanisme kroppen min har festet seg på. Vinden blåser stadig, men den rører meg ikke. Jeg hører bare sangen. Det er fortsatt like varmt.

Jeg befinner meg i en stol. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sittet her. Jeg har dagdrømmet så til de grader at kroppen min er helt nummen. Det er ikke dagslys lenger. Kanskje har jeg sittet her i timer, kanskje snart en hel dag. Lyset fra gulvlampen ved siden av meg skinner varsomt på armen min. Jeg drømmer igjen, drømmer meg bort i tid og minner. Jeg reiser gjennom hele verden. Her, mens jeg sitter i stolen min. Noen ganger reiser jeg framover, men nå reiser tiden stadig framover uten at jeg er en del av den. Jeg tar ikke fatt på den. Jeg drømmer. Jeg lengter. Dagene er ikke de samme. Tiden er gjennomtrengende uten at døgnet er her.

© Cecilie Molteberg.