Kanskje er det sånn. Vi er ikke fullt så individuelle som i den realiteten vi liker å dyrke i vår vestlige sivilisasjon. Kanskje vi bruker halve livet, eller nærmere hele, på å lete etter oss selv. Men egentlig trengte vi bare å finne den andre halvdelen.
Alltid framover. Vi kan jo ikke gå baklengs. Men glemte vi at en gang i fortiden var vi ingen andre?
Så lette vi og lette vi. Kanskje ble vi litt bedre kjent med oss selv gjennom erfaringer vi lagde med alle andre. Så fant vi kanskje den vi ville være på veien. Og kanskje endte vi opp med å slutte litt og heller bare leve.
Kanskje vi kunne stoppet akkurat nå.
Heller sett tilbake, da livet ikke hadde begynt men allikevel var så livlig at vi glemte å glemme men bare var.
Og vi ville fram. Alene. Men alene var vi ingenting. Heller ingenting var, om det var oss.
Vel. Om vi ikke stopper men øker intenst på, som om vi kjemper en hard kamp for kun å trekke inn den usynlige men livsviktige og kalde luften dypt, dypt ned i lungene, slik vi febrilsk møtte livet fra første minutt.
Intenst og livlig. Da kommer nok vi allikevel dit vi ville endt om vi stoppet helt.
Om vi bare kunne stoppe litt. Her.
Huske tilbake da ingenting ikke var noe enda det var oss.
Cecilie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar