 |
| Irving Penn "Yoga" 1946 |
streifer ulykken deg i det sekundet du aner det minst.
Enda du visste det ville komme en dag,
du visste at dagen var nær,
likesom i en hard kamp mot døden der håpet alltid er sterkt.
Lyset skinner hver dag.
Nå betyr det ikke noe,
enda det gløder i sin sterkeste prakt;
smelter den harde vinteren avgårde,
sender kulden på dør,
knuser nettene til dager.
Likevel er lyset som intet.
For noen år tilbake var sorg kun et gjemt barn.
Kun en lumsk og uregjerlig tilstand av noe intetvarende.
Slaget av tunge tanker kunne repareres,
ømt trøstes bort av viten om evige grønner enger.
En dramatisk og fabelaktig natur ville skylle over verden,
vaske bort all meningsløshet, koke det ukonsentrert til noe mer
fast.
Som et hån av livet selv
streifer ulykken deg i det sekundet du aner det minst.
Enda du visste det ville komme en dag,
du visste at dagen var nær.
Motet forsvinner, enden er her.
Minutter kommer og minutter går.
Nå er de så mange,
du holder dem kjær,
men innser at tiden er imot livet selv.
Dagene har blitt lengre,
men hver en time fordufter fortere enn noen gang før.
Et desperat åndedrag i et oppgulp av luft.
Realiteten kan ikke glemmes, det finnes inget sted å flykte.
Du forstår at verden ikke er din,
kun i din egen lekekasse kan du være fri.
Innestengt av gjerder,
landegrenser
og maktbegjær.
Overalt i verden er tanken den samme,
vi holder oss kun her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar