Konvensjonsflyktning

Du må ikke gå mot strømmen

“The reward for conformity is that everyone likes you except yourself” ~ Rita Mae Brown

Det jeg vil fortelle om har ingenting å gjøre med å flyte med strømmen, egentlig. Det har ingenting å gjøre med å prøve å gå mot strømmen heller, egentlig. For hva er egentlig en strøm? Den retningen de aller fleste tar? Om du tar en annen retning enn de aller fleste, går du da mot strømmen? Jeg vil si nei. Du trenger ikke engang å være en del av en strøm som går mot en retning, om det ikke er retningen du selv vil ta. Du kan gå rundt strømmen. Du kan gå ved siden av den. Du kan flyte til et helt annet vann, kanskje helt til et åpent hav, der du kan lage din egen, lille strøm. Hva er galt i å være et utskudd? Samfunnet trenger utskudd. Utskudd som kan åpne for nye veier til andre som er fanget i feil strøm. Som kan gi rom for flere tankemønstre og levemåter.

Jeg prøver å finne min egen vei og her har jeg gjort feil - jeg har kastet meg på strømmen som kanskje er mot riktig retning, men i feil farvann. Jeg prøver å utdanne meg, for utdanning er jo viktig, men jeg oppdager på veien at man kan ikke utdanne seg uten å være dannet. Jeg er ikke dannet, jeg er ikke fast. Jeg vil være vinden og sjøen, lyset og mørket. Jeg vil fly og jeg vil løpe, jeg vil styrte og jeg vil snuble og falle hardt. For da kan jeg reise meg igjen og se verden i nytt lys. Reise meg igjen og prøve enda hardere. Men jeg vil ikke danne meg, ikke for noen andre, ikke for meg selv. Jeg vil være løs og tung som vann. Sirkulere gjennom livet i min egen danse macabre. Min eksistensielle  mening vil en gang bli til noe som aldri har vært. For slik ér livet. Og det er det fine med det. Om vi er intet, kan vi bli alt. Vi er ikke bundet til noen fast grunn. Vi  er kun bundet til vår kropp og det er det eneste vi burde ha en virkelig samhørighet med. Med kroppen vår gjør vi hva vi selv vil. Om det så er om natten eller dagen. 

Jeg prøver å leve om dagen, men mister perspektivet over tid. Omkranset av studier for a-mennesker gjør meg heller ikke noe mer dannet. Utdanning som en institusjon gjør meg ikke noe smartere. Det voldtar heller alt som føles riktig og alt som har inspirasjon for meg. Fyller hverdagen med andre individers konstitusjoner. All klarheten som dukker opp i drømmende øyeblikk, all skaperglede og livsgnist forsvinner. 

"She loves the serene 

brutality of the ocean,

loves the electric power

she felt with each breath 

of wet, briny air. "

Holly Black

Jeg kaster meg ut av strømmen. Det har vært vondt å være en del av noe som ikke er beregnet for meg. Jeg har fått dette livet nå og jeg er en skaper av hele min framtid. Så jeg flyter videre. Lurer på om jeg fortsatt er like hel. Men jeg tenker at det ikke er så viktig - jeg skal uansett ekspandere. I havet. Lage min egen strøm. Jeg kan ikke befinne meg i andres liv, i andres tankemønstre. Jeg er kun meg selv.