Kjære Norge: En ulykkelig historie

Norge. Et land som er godt for de rike. Et land som er enkelt å bli rik i, om man vil, om man er norsk. Et land som holder seg for seg selv. Et land som bryr seg om seg selv. Et land man kan flytte til om man vil bli norsk og glemme sin egen, tidligere identitet.

Jeg blir sint. Fortvilt. Lei. Det håpløst å være norsk. Jeg er ikke rik, jeg er ikke innvandrer, jeg er ikke kjent, jeg har ingen stemme. Jeg får lov til å være med og leke politikk med Norge, fordi jeg er norsk. Jeg får lov til å være enig, men å være uenig skal være vanskeligere. Jeg kan velge hva jeg vil være enig i, selvom det stort sett dreier seg om det samme. Om Norge. Om at Norge skal holde seg for seg selv. Om at Norge skal vokse, men bare med nordmenn. Om at Norge skal ta inn et helt tilfeldig antall innvandrere som skal få lov til å bli norske, om de vil. Samme om de har noe å tilføye landet eller ikke. Enda et kanskje større antall tilfeldige innvandrere som gjerne vil bli litt norske, ihvertfall har masse å tilføye landet, de vil vi ikke ha.

Jeg har en kjæreste. En samboerkjæreste. En mann jeg elsker, en mann som elsker meg. En mann som gjør meg glad, en mann som kan lære meg alt jeg ikke vet og kan, som jeg kan lære alt jeg selv vet og kan. Et sunt forhold, et likestilt og lærerikt forhold. Han jobber hardt, elsker landet. Han er australsk. Jeg får ikke lov til å beholde han her hos meg. Jobben hans får ikke lov til å beholde han hos seg. Men vi får lov til å gifte oss med hverandre og da får jeg lov til å slutte med studier og jobbe fulltid inntil han får arbeidstillatelse. Hvis jeg ikke gjør det, så får vi lov til å være separerte gifte. Australia og Norge er et ekstremt distanseforhold. 
Vi får lov til å gjøre det lettere også - han kan bli her som samboeren min. Men ikke enda. Ikke før vi har bodd sammen i 2 hele år og kan dokumentere dette. Og enda da får jeg lov til å jobbe fulltid selvom han gjør det selv, hvis ikke så må han dra da også. Det er flott at jeg får lov til å ta vare på meg selv + 1, men litt vanskelig at han ikke får lov til å ta vare på seg selv.

Norge. Hvorfor gjør du det så vanskelig? Hvorfor vil du ikke ha en av de dyktige skattebetalerne dine? Hvorfor vil du ta fra meg min store kjærlighet? Hvorfor er det så mange pass som ikke har riktig farge eller bokstaver?

Takk, kjære Norge. Du har oppfostret meg med lange taler om barmhjertighet og janteloven. Du har lært meg at mat er det nok av, at det eneste man sparer på er pengesedler. Du har lært meg at de som sover ute kan fortsette med det, for vi kan ikke hjelpe alle (ikke engang våre egne). Takk, kjære Norge. Du gir meg ingen andre muligheter enn å inngå et ekteskap som jeg aldri har drømt om, presser meg inn i en tradisjon som ikke hører hjemme hos meg. Du gir et forhold et ultimatum og hvem vet hvor mange det er av oss? -
Hvor mange fantastiske mennesker skal få slippe inn i varmen kun for å bli kastet ut igjen før noe endres?

Søknaden som skulle ta toppen 4 uker som ble til 8 uker medførte et lite, klart svar i form av et brev i posten. Det kom i går. "Det er ingen grunn for at Norge skal beholde deg her." Det sier brevet. Svart på hvitt. Med 3 ukers frist på å forlate landet. Bare synd at min kjære har 4 ukers oppsigelsestid på jobben og 12 ukers oppsigelsestid på leiligheten. Hjemmet vårt. Hvor skal vi dra nå? Hvor skal alle møblene våres, sengen vi sover i og alle klærne våres dra?
Jeg blir ikke kastet ut av mitt eget land. Men hvorfor skal jeg bli her om den ene personen som betyr verden for meg må dra? Jeg blir heller ikke sperret inne i mitt eget land. Det er bare så synd at han som elsker dette stedet, han som ikke vil dra fra dette stedet, han som kanskje har betalt mer skatt på to år enn jeg har gjort hele mitt liv, han må ut.

Norge. Du sier jeg er heldig som er født her. Du sier jeg er heldig som har alle muligheter i verden - jeg kan bli hvem jeg vil! Nå vil jeg bare forandre denne kulturen for å drive ukultur. Ingen land skal være for ett folk. For vi har én klode og naturen selv kjenner ikke landegrenser. Vi burde samles, vi burde alle ha like muligheter til å flytte dit som hjertet fører oss. Og når vi jobber for landet vi bor i, fyller arbeidsplasser og andre menneskers liv med mer enn hva som var der fra før av, ja da burde landet selv ta oss i mot med åpne armer!