Det er daggry. Solen har ikke stått helt opp enda men strålene stikker ut fra bak åsene. Åsene
er kledd av mørkegrønn skog. Kanskje enda svartere ved daggry enn noen gang ellers. Herifra
er alt bare fargeklatter. Herifra ser jeg egentlig ingenting.
Det er stille. Det er som om hele byen angrer i sekundet før solen kommer fram for å varme
hele verdens uendelige sukk. For å lette byrder og lyse opp natten så den fordufter sakte og sikkert for å bli omgjort dag. Til muligheter.
Gårsdagen vil flimre bort, som om den kanskje aldri har eksistert.
Solstrålene leker ikke med åsene engang. Solstrålene skinner majestetisk og bestemt. De vet
hvem de er. De vet hva de skal. De skal dra solen ut fra mørket og vise oss alt vi ikke la merke
til i går.
Det er ikke stille lenger. Fuglene våkner til. Skogen vekte dem først. Nå vekker de oss. Deg og
meg. Det er jo ingen oss.
Hele verden våkner snart. Hele min verden. Hele din verden. Det er daggry og solen viser
seg snart på den uendelige blå himmelen. Herifra er alt bare fargeklatter. Jeg teller dem, teller
fargene og kjenner kroppen min lengter etter å begjære sollyset. Nå, snart. Snart kan jeg se
alt som er. Legge merke til det jeg ikke la merke til i går. Hver morgen er som en nyklekket
sommerfugl i magen min. Snart kommer du.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar