Om å være norsk og elske en utlending

Hva er mine rettigheter når jeg velger å flytte sammen med et fantastisk mennesket av ren kjærlighet, og han ikke er norsk statsborger?
Svaret er: Ingen.
Jeg blir sittende igjen med en leilighet jeg ikke har råd til alene.
Jeg får ingen støtte, fordi jeg har valgt å studere videre etter vidregående og har derfor aldri tjent nok til å fortjene noe hjelp. Jeg er for ung. Jeg er for fattig.
Jeg kan velgen enten å:
A.) Jobbe konstant i et år mens samboeren min befinner seg på andre siden av jordkloden, slik at jeg tjener nok (i år 250.000) til at om vi gifter oss så får han lov til å komme tilbake.
B.) Flytte til et annet land i et år til så vi har to år dokumentasjon på samboerskap og kan søke samboervisum (men dette krever også at jeg har en inntekt på 250.000 norske kroner i året).
C.) Flytte til hans land (Australia) og gå igjennom akkurat det samme på ny, men i motsatt situasjon, der jeg blir kastet ut etter 1 eller 2 år og så er det tilbake til A eller B igjen.

Nå er det 18 dager siden samboeren min måtte dra fra meg og la meg være igjen alene med alt, fordi mitt land har bestemt at han ikke er viktig nok til å få lov til å engang være her.
Mitt land har bestemt at min stemme ikke teller, det eneste som teller er økonomien min og ikke økonomien til min samboer som allerede er integrert i samfunnet.
18 dager høres ut som ingenting, men føles ut som en lang evighet. Samboeren min måtte reise hjem, til andre siden av jordkloden. Slippe alle avtaler, kontrakter og alt som knyttet han til mitt land. Stikke av fra alt ugjort mot sin egen vilje, mot alles vilje. Fordi sånn er reglene.
Men hvem har rett til å bestemme noe slikt? Hvem har rett til å si at et individ ikke kan velge sitt eget hjem, hvem har rett til å si at et individ som beriker flere titalls liv og hjelper landets økonomi - som allerede er på topp fra før av - ikke er viktig. Hvem har rett til å lage en regel som betyr i praksis at jeg som nordmann ikke kan skape et normalt liv med personen jeg elsker?

~

Ingenting er over. Ingenting er utenfor evne til å løses. Men samtidig blir jeg presset inn i en situasjon der jeg må kutte alle bånd, slutte studier, jobber, miste hjemme mitt (vårt) for å gjøre et forsøk på å vinne tilbake mennesket som gjør livet mitt fullkomment. Jeg må styrte økonomien min og fremgangen fra et ung liv til voksenlivet tvert over. Samtidig får jeg et ekstremt press på å ordne økonomien bedre enn noen gang før, for å kunne få lov til å bli samboer igjen. 250.000,- norske kroner vil landet mitt at jeg skal tjene. Først da blir jeg belønnet med muligheter for å gjenvinne livet slik det var før utkastelsesbrevet fra politet havnet ned i postkassen våres.

Uansett hva jeg velger så kan jeg ikke velge det jeg vil. Jeg kan heller ikke velge det vi helst vil sammen i forholdet. Men vi tar et valg sammen og prøver å gjøre det beste ut av det værste mens vi jobber mot en bedre framtid. Vi er heldige, vi to. Vi er omgitt av mennesker som bryr seg, som vil oss godt, som hjelper oss. Vi kommer også begge fra to rike og stabile land og har ikke det minste å være redd for. Men det er en skam at det skal være så vanskelig å elske noen, det er for mange av oss og ikke alle er like heldige med valgmuligheter som oss.
Det er urettferdig at vestlige i praksis skal være viktigere mennesker på en så liten klode som vi burde kunne ha sammen med alle. Når skal vi slutte å se på hverandre som fiender?

Jeg velger å være hjemløs litt. Jeg velger det ikke fordi jeg vil, men fordi når jeg først blir tvunget til å flytte, så finner jeg ut at jeg er verdens rikeste menneske. Jeg har så mange fantastiske venner, nydelige kollegaer og en flott familie som alltid tar meg imot før depresjonens mørke.
Jeg er av den typen som helst vil klare alt selv (med mindre det er snakk om tunge løft og kjedelig middagskokkelering), men jeg vet ikke hvordan noe skulle gått om jeg ikke hadde så mange rundt meg som stadig dukker opp og bryr seg, tar vare på meg. I 18 dager så har jeg ikke hatt rom til å miste noen form for glede. Selvom det er et veldig vondt tomrom hjemme. Selvom jeg snart ikke har mitt eget hjem. Men i 18 dager så har jeg innsett hvor heldig jeg er. Og selvom Norge prøver å ta fra meg en lykke, så får Norge aldri gjort meg skikkelig fattig.