20150518

We who walk amongst the shadows

Jeg sitter utenfor en liten cafe midt i London. Det er desember allerede. Jeg har ikke vanter på. Fingrene er numne av den kalde, engelske vinden. Jeg sluker en toast uten smak. Hater å spise uten ro. Flommen av mennesker som haster forbi tar aldri slutt. Jeg prøver å puste dypt. Lungene fryser. Jeg varmer meg med en utvannet amerikano og tenner en røyk. En gammel dame sitter ovenfor meg og smiler som om hun var født i går. Hun tegner litt i en notatbok. Lyser opp og gjør noe levende med det urbane landskapet som omringer oss. Jeg smiler nervøst tilbake. Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg er nervøs. Men det er så mange lyder. Så mange mennesker. Så mange følelser og inntrykk på engang. Jeg elsker det, men jeg klarer ikke helt å finne en komfortabel stilling.
Flere stopper opp og spør om lighter. Alle har kledd seg for å vise verden hvem de er. Eller kanskje for å skape seg selv gjennom det ytre. De er så personlige. Så sterke. Så frie.
Den gamle damen påpeker hvordan jeg burde tatt betalt for hver gang jeg låner bort lightergass, og humrer for seg selv. Hun er pen når hun smiler. Jeg har lyst til å gi henne en klem. Jeg gir henne det lykkeligste smilet i retur som jeg klarer, før jeg går. Går fordi jeg må rekke toget. Jeg er på vei til Paris. Jeg skal finne den internasjonale jernbanen for første gang og aner ikke hva jeg har i møte. Klokken på mobilen går fortere enn hva tiden føles. London går enda fortere. Men jeg stresser ikke. Jeg flyter litt gjennom luften og tenker at så lenge jeg holder fast på dette gode øyeblikket, så er det ingen andre inntrykk som kan kvele meg.
Tror jeg.
Helt til jeg sitter på toget klemt inntil veggen av en monoton franskmann som tygger druer og kjeks konstant og ser like sint ut for hver bit. Jeg prøver å overdøve tyggingen hans med musikk på ørene. Føle melodien løfte meg fra den fysiske tilværelsen. Forsvinne i mitt eget sinn.
Hvorfor føler jeg så mye? Jeg reiser gjennom hundrevis av assosiasjoner for hvert inntrykk. Husker musikk, tekster, ansikter, navn, smaker, lukter, ubeskrivelige følelser. Jeg nyter det, men samtidig vet jeg ikke helt hva jeg skal si når jeg må åpne munnen. Alt har liksom allerede skjedd. Ord blir fattige mot de fargefulle følelsene omgitt av en slags absurd auditiv smak.

Noen måneder senere leser jeg om det. Om følelsesinntrykkene. Om de som er som meg. Oss som ikke helt kan forklare hvor voldsom verden er. HSP heter det. Det påståes at omlag 15-20 % av menneskeheten kan karikateres med en høysensitiv personlighet. Oppfattes som litt sky. Eller nervøse. Noen ganger deprimerte. Noen ganger som om problemet ligger i konsentrasjonen. Om hvordan vi kan gå ut døren som de lykkeligste menneskene på planeten, for så å bli totalt påvirket av de følelsesladet omgivelsene vi begir oss til. Uten at ord blir sagt. Uten at noe bli antydet.
Alt kan skje så fort og brutalt at vi ikke lenger vet om følelsen som sitter igjen kom innenifra eller er ekstern.

En varme sprer seg i magen. Noen ganger så er det så godt å kunne sette ord på ting. Å kunne forklare hvorfor man er som man er, for seg selv. Å vite at det finnes flere lik en selv. Visst vil man forstå seg selv så godt man kan, slik at man kan forstå verden rundt seg. Men når det er vanskelig å kun være i sin egen atmosfære og alle inntrykk man omgir seg med oppleves som høylytte lyder eller sterke kontraster av farger, da må en forstå verden rundt seg på lik linje med å forstå seg selv og samtidig ta hensyn til det faktum at man er litt mer sensitiv enn de aller fleste.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar