20150222

Uten tittel

Hengivende.
Flørtene.
Smilet strekker seg opp mot de rosenrøde kinnene.
Glitrende øyne,
nesten så en tåre er i ferd med å miste feste fra den fargede hinnen.
Litt lys glimter i sitt eget speilbilde.
En latter, rugende og høylytt.
Vinden tar tak i den og drar den med seg gjennom gatene.
Gatene er tomme.
Hun lar øynene lekende bevege seg igjennom landskapet,
tar taket i hver minste detalje.
En pappkopp ligger skrått for seg selv.
Bakken er kledd med dusfarget plater.
Et gresstrå trenger seg opp igjennom en sprekk,
fortsatt ikke høyere enn flatene rundt seg.
Bygningene rundt ruver i mørket.
Lager en fasade av omkransende mur.
Som i en skog uten farger.
Slik forsetter gaten.
Langstrakt og fullstendig.
Hun går seg raskt,
men beveger seg uten ende.
Stillheten er så mektig at det nesten buldrer.
Hun tenker på havet.
 På himmelen og havet.
Der de to møtes.
Der de to ikke kan skilles.
Himmelen sukker og havet svarer på dets åndedrag.
Himmelen åpner seg,
de to omfavner hverandre.
Hun fryser på hendene.
Klemmer fingrene sammen.
Gnir tommelen mot pekefingeren.
Kjenner hvordan neglen er lengre på den ene hånden.
Den håndene som er fri fra alt tungt.
Fri fra slitasjer.
Fri fra personlige møter,
fra erkjennelser om sin eksistens.
Hånden som bare er.
Halvveis i det uendelige skimter en ny gate til.
Noen kvartalerer bortenfor til venstre.
Rundt hjørnet for et bygg som ser like nytt ut hver gang hun går forbi.
Der borte,
gjemt bak en port,
der skal hun endelig få hvile ut.
La kroppen synke ned i tiden.
La den forsvinne.
Fange øyeblikket uten at noe er i veien.
Glemme å lytte.
Glemme å bli hørt.
Lukke øynene.
La drømmene slippe til.
Kneskålene kjennes skarpe i det de møter hverandre.
Pusten er kort og slipper små dampskyer ut i luften.
Bølger av varmer strømmer i mot henne i det hun dytter opp en dør.
Dagens hendelser blir plutselig til fortid.
Til minner.
Som bilder i en bok.
Hun ville legget den forsiktig inn i bokhyllen,
om hun hadde kunnet.
Tatt den ut kun i ensomheten.
Delt den med alt som var tomt.
Om hun hadde kunnet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar