20160924

Et selvreflekterende notis


På en sliten stol
satt hun og skrev.
Uten å legge merke til minuttene som gikk
over til timer.
Dandert lengst inne
i et litt bortgjemt hjørnet
som et ubetydelig rot
stuet bort
inntil man finner energi nok
til å systematisere.

I hjørnet rundt stolen
behagelig omringet av
hylle på hylle man kan fylle
med skatter og bøker
ting og tang
viktige eiendeler
redskaper å skrive med.
Foran, et gammelt skrivebord.
Hvitt og slitt
i herskapelig former
dekket av nyere elektronikk.
Ved siden, en vinduskarm
stor nok til å romme
de viktigste bøkene
en eventyrlig flukt fra verden
om det skulle trenges
holdt sammen av en bokstøtte
utskjært i tre
et gammelt minne
som en svak stemme fra fortiden.
Et digert penal
penner
blyanter
kullstifter
viskelær
knivskarpe tapetkuttere
men øverst av alt
en elektronisk røyk
proppfull med nikotin.

Plagsomt og blendende
trengte solen seg inn
minnet om klokken
dagtid er bedøvende
så fullt av støy
Lyder av biler
barn som skriker
sterke farger
bevegelser overalt
ingen fokus
som i nattemørkets stille timer.

Bakoverlent i den digre stolen
med beina høyt og pute på fanget
et skrivebord ville blitt for stivt
gulvet var for kaldt
hjørnet var godt og mykt.
En lav knirkene lyd
Stolen hadde hun funnet i en container
i et annet kvartal.
Kanskje var den gamle eieren lei
av å høre stolen ha en stemme
men hun likte det godt
som om hun hadde funnet en selvstendig
karakter
slik som de hun samlet på.

Overalt var det karakterer
men kanskje aller mest
hos det som er menneskeskapt
og uperfekt
bygget med tålmodighet
vågale drømmer
visualitet og estetikk
barnslig glede og
gjenspeilende av
kunstnerens egen karisma
i mangel på maskinenes sterilitet
og upersonlighet.

Av ulike opprinnelser
fra forskjellige tidsepoker
med skjønnhetsfeil og
ærverdige skrammer etter godt bruk.
Slik var alle hennes eiendeler
som forskjellige puslebiter
fra hele verden
samlet hos henne i et mangfold
som helhetlig utgjorde en vennlig harmoni
av rot
og kaos.
Forakten for det etablerte
ensformig tilhørlighet
uutholdelig stabilitet
og hverdagslig tradisjonalitet.
Det gav en fengslende bismak
å stå opp til samme tid hver dag
kaste bort hver natt i dvale
nei
det var ikke noe liv for henne.
Viktige øyeblikk har ingen rutiner
gleden ingen evighet
røtter hører ikke hjemme i omgivelser
men
gode relasjoner
og alt som er ditt eget.

- CWM

1 kommentar: