Good friday

Kaldere. Grøssninger som en storm over huden. Hår overalt, nupper og hår.
Det er så vanskelig å skrive når jeg har det bra.
Jeg vil bare ligge her, se opp i det hvite, fine taket. Kikke på de nye naboene ut av vinduet. Klippe negler og rydde litt. Nynne til en sang jeg ikke kan.
Aldri sove noe mer, vil ikke drømme meg bort.
Elske høylytt, dogg på ruta.
Du føles som silke. Kaffen smaker som gull.
Prøver å holde fast ved det vonde og triste, ved virkeligheten.

Utenfor døren står det en ripsbusk. Det er ingen andre der. Det er aldri dag lenger, men ripsbusken er fengslet bak gule, varme murer. Alle vinduene er lyse, men det er ikke mennesker der. Ikke en lyd annet enn vinden som bærer høstløvet med seg. Et løv lander foran foten min, foran ripsbusken.
Det er brunt, men fortsatt litt grønt. Ser på meg. Snakker til meg.
Jeg sier ingenting tilbake. Gleder meg til ripsbusken hyller sommeren med røde bær. Syrlige bær som jeg ikke vil spise.

Om frihet

Frihet.

Friheten til å velge selv.
Friheten til å ta egne standpunkter, snakke høyt om egne meninger.
Friheten til å bevege seg hvor man vil.
Friheten til å skape sin egen framtid.
Friheten til å være sin egen herre.
Friheten til å gjøre hva man ønsker, når man vil.
Friheten er ikke å være alene.
Friheten er å dele - aldri å lenke andre mennesker, eller la de putte deg i lenker.
Friheten til å kommunisere.
Friheten til å samarbeide.
Friheten til å forandre - fornye!
Friheten til å alltid lære av feil - sine egne og andres.

Hva var vel friheten uten alle andre.

Cecilie Emilie

Noen ganger...

Noen ganger hvisker gresset

Om fjerne og nære steder

Noen ganger flyter skyene

Som om de ligger på overflaten av et stort hav

Noen ganger skinner solen

Og lager vakre mønstre

Noen ganger drypper regnet

Som om det bare vil vanne blomstene forsiktig

Noen ganger føles selv snøen varm

Når den glitrer som tusen stjerner

Noen ganger smiler selv ukjente til deg

Som om de har en hemmelighet de gledelig vil dele

Men andre ganger finnes det ingen ende

Selv ikke på verdens enkleste problem

De gangene ingenting klaffer

Som om det minste sår aldri gror

De gangene - selv når man er minst alene

Føler man seg mest alene

Men de gangene er det kanskje akkurat da

Man aller helst vil være helt alene

Rømme dansende bort fra alt

Som et løvetannkorn svever i sommerluften

Fare av sted uten mål og mening

Bare for å bli fanget av vinden

Og kastet til bakken

Plante seg dypt i den mørke jorden

Og la en ny blomst spire til en annen tid...

Cecilie Emilie

Sunshine of your love - part I

Harmoni er et fantastisk ord. Så ladet av glede og blomsterduftende sommervind uten beskymringer. Men hva er egentlig harmoni? Harmoni er et ord for balanse. Naturen i balanse, toner som klanger sammen, menneskets fysiske og psykiske helse uten problemer. Men balanse finnes ikke uten ubalanse. Harmoni finnes heller ikke uten disharmoni, uten kaos. Derfor kan aldri harmonien regjere konstant for at det skal finnes harmoni.  Men finnes det disharmoni uten harmoni? Selv i naturen går ikke + og + sammen. Det blir ikke balanse av balanse. Det finnes ikke høyde uten dybde. Det finnes heller ikke lidenskap uten hat. Hvordan kan da harmoni oppstå? Harmoni kan for meg virke som en enkel tilfeldighet av balanse mellom godt og ondt. Rett og slett et skjebnetreff av tidspunkt. For tid og harmoni kommer aldri unna hverandre, da tid aldri opphører sin eksistens. Man kan føle noen ganger at tiden stopper, at den kanskje ikke eksisterer framover. Men den passerer allikevel konstant. Som om den dukker opp fra intet akkurat nå, selv om den kun har vært. I vår tid finnes det bare nå og alle gårsdagene. Men noe som stadig lager fortiden må da eksisterer framover, ettersom det aldri tar slutt. Ettersom at intet må være synbart for å eie sin eksistens. Harmoni er hos mennesker en usynlig følelse som kan dukke opp fra intet, kanskje bare for å være et øyeblikk. Altså litt som tiden selv. Men harmoni er en tilfredstillelse. Tilfredstillelse er søsteren til grådighet og medfører i mange tilfeller veldig egoistiske handlinger.

 I naturen er harmoni kanskje mer knyttet til ordet balanse. Der er harmoni et samspill som kun gir positive utfall. Da kan det umulig skapes av kun +. 

Harmoni er likevekt. For å skape likevekt må noe utfylle noe annet. Skal to trær vokse seg like sunne og sterke ved siden av hverandre, må de være forskjellige. Er de helt like vil de trenge like mye vann og næring fra jorden, like stor plass til sine røtter… De kunne utfylt hverandre om jorden de sto på hadde nok vann og næring for to, men tiden viser at jorden sjelden er i en slik harmoni med resten av naturen at dette lar seg gjøre. Dessuten er hvert tre unikt, så et av disse to trærne vil automatisk tilfredsstille seg før sitt brodertre, og gjøre brodertreet svakt av sin egen harmoni. Denne disharmonien ville nok tatt knekken på et av trærne og dermed skape harmoni for jorden og det sterkeste treet igjen. Altså må disharmoni til for å opprettholde harmoni. Men i enkelte tilfeller finnes det like trær som kan vokse i harmoni på samme jord. 

Hvordan lar dette seg gjøre kun i noen tilfeller? 

Poesiktet om mitt hjem

(Soundtrack: Thievery Corporation - Marching the hate machines (into the sun))
Solen puster meg i øret
Lytter til mine toner
Som ingen andre kan høre


Snøen legger seg på bakken 
Glitrer som tusen stjerner
I mine øyner dekker jorden med den trygge frakken


Verken innerst i gaten
Heller ikke i øverste etasje
Senker endelig roen seg selv for akrobaten


En spire får endelig lov til å gro
I hjertet av Calmeyersgate
Her skal jeg leve og her skal jeg bo


Cecilie Emilie

Glemselsfull poesikt

Øynene strålte en glans som måneskinn på svanetjernet

Da smilet buldret gjennom magen.

Selv om sjelen var dypt preget av sorg

Fortvilelsen rant av ansiktet, men dypt i huden satt det spor

Som årringer i et avkuttet tre

Langt kan man se

Mye kan man la hvile i sitt hjerte

Men kun det som gir fred

Vil vaske bort all smerte

Cecilie Emilie

(Illustrasjon: Theodor S. Kittelsen)

I vilden sky

(Kobling i tittel)


Jeg vil klatre opp i et tre og la vinden ta tak i meg slik at jeg flyr avsted
Jeg vil bare se ned


Forbi en maurtue
Der alt er så likt at selv ikke dronningen kan se
Forbi det store havet
Der himmel og vann blir til ett som om ingenting skal skje


Kanskje faller jeg aldri ned, men selv om jeg gjør det
Vil bakken ta meg i mot

Cecilie Emilie

Sangen du kan se

Trærne synger om gylne ord som daler ned

I det solen skimter gjennom de grønne bladene

Og kaster et gult, glitrende lys på min kjole

Jeg har ikke sokker på, heller ikke sko

Tærne graver seg ned i den kalde jorden

Kjøler min kropp i sommerens hete

Jeg er omringet av vinduer

Men det er ikke et ansikt å se

Bare en lyd i det fjerne fra en knitrende høyttaler

Jeg synger med

En svak sommerbris får et blad på bakken til å danse

Bortover den mørkebrune jorden

Trærne kaster fra seg flere i sin frie sang

Ordene som ikke skal forståes

Bare ses

Cecilie Emilie

En regnværsdag

Fine ting innendørs...

En smakfull frokost

En smakfull pasta

Bilde til venstre: Blomsten til Anna

Bilde øverst til høyre: Den fine globusen til Anna og Pia

Bilde nederst til høyre: Prikkeklær!

Playpen balls

Jeg bare elsker denne stripa!

Heslige snøkrystaller og pudder på skulderen

Store, hvite snøflak daler ikke ned nå. De styrter ned mot bakken som hauker med høy promille. De treffer alltid. Bakken er borte nå. Snøen rekker meg snart til hofta. Snøen som suger føttene mine til seg når jeg tråkker forsiktig over. Snøen prøver alt den kan å stoppe trafikken. Oslo er aldri vakrere enn når snøen skjuler skitten og stopper alle lydene. Du kan prøve å sette dine spor, men de vil alltid forsvinne i snøen. Snøen som med sin kulde dreper alt den kommer over. Fryser selv tiden. Snøen som et silkeslør, snart skal den avdekke den vakre jorden som i en skjønnhetskonkurranse. Snøen siler ned i sprekker og vanner marken, opp kommer vakre blomster og grønt gress. Men nå er det bare fryst vann. Det legger seg over alt, og gjør levende lys enda mer levende, og blåtimens skumring enda blåere.

Store, hvite snøflak. Hvordan kan de i denne farten være så harmoniske og myke?

Hvordan kan de i denne kulden være så varme.

Cecilie Emilie

Lykke

Å snakke med mennesker som styrker følelsene dine positivt og får deg til å føle deg hjemme. Et samhold. Likhet. Visst er man annerledes, alle er unike, men endelig er man med noen som er like annerledes som deg. Eller annerledes lik. Alt er relativt.

Å høre musikken buldre i ørene dine så hjertet nesten dunker ut av brystet ditt. For musikken er så bra at det kiler i magen og du blir varm i kinnene. Selvom alkoholen strømmer i blodet, så føres musikken inn til hjertet. Man blir sterk i brystet av sånt. En stor klump med energi og glede.

Det finnes lykke overalt. En liten dråpe med lykke som henger fra et blad, som gjenspeiler regnbuens farger i det sola stryker over dråpen. Lykke i et hus, bak en solid dør og i en myk seng. Lykke i gråe, mørker gater. Lykke der ingen kjenner til penger og berømmelse.

Lykken er en underlig ting. Den dukker plutselig opp, og det er ikke alltid like lett å finne ut hvor den kommer fra. Den eksisterer ikke, men allikevel ekstisterer så sterkt når den er. Nesten til å ta på.
Som om lykken er en varm solstråle som maler mørket med farger.

Cecilie M.