Viser innlegg med etiketten vinter. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten vinter. Vis alle innlegg

20120508

A lonely song, wistled the wind trough the air Himself

The wind comes rushing towards countless of people 
every day
It caresses over their skin and flirts wildly through the streets 

and deserts
It rustles through the trees and laps in the sea,
rolling waves around
It blows away little clouds in the sky 
shape them into careless balls
And lift lonely leaves gently from the ground, so they can dance around
together


Who would have thought that the wind was alone?


Who would have thought that the wind 

whom was always to be heard
Never sings a song of his own
Only reflects the sound of everything 

from everyone it encounters on its way


Who would have thought that the wind wanted to settle down
He whom restless travels around the world in freedom
Increasingly - without targets or meaning


Who would have thought that the wind was lonely?



 - Cecilie 
(orginalt fra 15.03.11)

20120207

Vintermystikk

Ute er det natt. Et lite stykke ovenfor byen, akkurat langt nok til at storbysuset kun skimtes gjennom lyset fra de snøtunge skyene som henger over landskapet rundt meg. Lydene er som frosset i den glitrende, hvite snøen. Sjeldent kommer et ensomt menneske traskene stille forbi, så stille at man skulle tro de var redde for å puste. For selv pust kan høres her, omtrendt som ekko mellom de tette husveggene av rødmalt treverk. Men ikke en skygge er synlig. Ikke et vindpust er å kjenne. Enda mørket flyter rundt hver atom som et usynlig slør over jorden, er lyset akkurat sterkt nok til å se hvordan snøen minner om en glodhet ørken. Landskapet snor seg om de sjeldne farger i vinterlandskapet som toner fra nære og fjerne musikaler kun døve hører, som malerier kun blinde ser. Alt er ikke over. Alt har ikke startet. Denne vinteren kan være den siste, denne natten og. Men storbysuset synger videre selv om ingen lytter, for hver tone kan bli den første i vinterens fabellyrikk. - Cecilie

20111231

Mannen nede i vinduet

Jeg vil skrive om mannen der nede. Men han står aldri i vinduet, men sitter bak blå gardiner. Gardinene som alltid er lukket. De blå, tykke gardinene som stenger alt lys ute. Han bor i første etasje. I vinduet står det to lysekroner uten lys i, en tom keramikk-krukke og en sandfarget sangfugl. De ser ganske fine ut inntil den grasiøse blåfargen på gardinene, og fra vinduet mitt ser vinduskarmen hans nokså ren ut. Men jeg har aldri sett han trekke for gardinene. Jeg har fulgt han inn døren og sett trappeoppgangen hans, men noe mer av livet hans holder han skjult. Jeg møter han ofte i gatene, han er aldri redd for å snakke eller å spørre om hjelp til å åpne porten inn til bakgården våres når det blir litt for vanskelig med en krykke i hver hånd. Det har ikke vært en lang sommer, men sommeren har vært hard mot ham. Han ser mye eldre ut nå enn sist vinter når jeg flyttet inn her. Og han har fortsatt ikke åpnet gardinene så mye som et lite gløtt. Enda han stadig er ute og humper seg bortover gatene på krykkene sine, med det lille som er igjen av det snehvite håret hans pent gredd til siden. Han ser ikke snill ut. Men han ser heller ikke slem ut. Han ser egentlig bare veldig fortapt ut. Kanskje han aldri får noe besøk. Han fortalte meg engang at han gjerne ville flytte, men han trodde ikke han kom til å gjøre det for det var så greit å ha en leilighet i første etasje, han kan jo ikke gå mange trappetrinn på to krykker.  Jeg lurer på når han legger seg, mannen nede i vinduet. Bak de blå gardinene. Han sitter vel i sofaen. Kanskje sofaen er rett bak vinduet. Kanskje sitter han og ser hvordan sportsutøverene glatt beveger seg bortover snøen på skiene sine, kanskje orker han ikke å ta noen pauser fra tven før han må på do. Og da reiser han seg ikke opp fra sofaen, men trekker krykkene sine inntil seg og drar seg sakte opp på to bein, mens sportsutøverene løper langrenn i bakgrunnen og kommentatorene vitser om hvordan Oddvar Brå knakk staven sin under VM i 1982. Kanskje tenker han tilbake på hvordan han selv løp rundt på grønne enger den sommeren i 1982. Eller kanskje han mistet jobben sin da. Uansett så er 1982 ganske langt unna 2011. Og nå er det snart 2012. Bryr han seg i hele tatt om årstall lenger, når han ikke engang bryr seg om å kikke ut av vinduet sitt? Han har jo ikke så mye å se ut av vinduet – bare en trist, tom bakgård og et par rotter i ny og ned ved søppelkassene, foruten oss naboene som kommer hjem og ler og smiler eller stresser av gårde til skole og arbeid. Vi unge. Alle vi som bor her kunne vært barnebarna hans. Og vi snakker med han i god viten om at han er eldre og derfor bærer mye mer kunnskap og livsviten enn oss. Men allikevel sitter han der inne helt alene, bak de tykke, blå gardinene med vintersport på tven, lite viten om hun som sitter en etasje over bare rett ovenfor til høyre for han, og tenker på hvordan han egentlig har det. Hvordan kunne jeg gitt han en gave? Kanskje jeg kan banke på vinduet hans. Eller kanskje dørklokken virker hos han – det har den aldri gjort hos oss! Men hva kunne jeg gitt han for noe? En til sandfarget sangfugl kanskje, så kunne han åpnet gardinene bare for å sette fuglen sammen med den han allerede har stående der. Og kanskje ville han lagt merke til at vinduskarmen hans trengte en vask, og latt gardinene være åpne. Og kanskje ville de andre naboene lagt merke til at han sto i vinduet sitt, noe han sikkert gjør hver eneste dag, men det er ingen av oss som kan se det når han stadig har de blå gardinene sine tett igjen. Der nede, i første etasje i B-oppgangen. Leiligheten hans kunne vært som våre andres – full av folk som kom og gikk, av fest og musikk, av kjærlighet og kjærlighetssorg. Men det er den ikke. Leiligheten hans er tom. Det er bare han som er der, og den sandfarget sangfuglen ser han aldri ser på, for den er på den andre siden av de blå gardinene. Men jeg ser den. Jeg ser på den hver dag og lurer på hvordan den kan synge igjen. 
Cecilie

20111211

Untitled

In the magic
Moments turn to stone
The sun kisses
Floating boat with no one on
From the sky songs like ice
Glittering stars and shiny hearts
Melt the summer into spring
Clock turns to night above earths
Burning water
Then it all goes on and on

Cecilie Emilie

20111014

Glemt











Var ikke vinden som hvisket
En lett pust fra sørlige smil
Kom ikke skyene mykt flytende
For å gi himmelen et avbrekk fra sin plass

Lyden av torden som gjallet i det fjerne
Solstråler av gull som avdekket alt skittent
Selv en dråpe av vann fikk ikke være seg selv
I lys av solens glødende armer

I skyggen bak et gammel tre
Ingen brydde seg om å vanne
Lå en sprukken, ustemt gitar
Som aldri fikk synge sine sanger

Treet dekket gitaren med sine rødgule løvblader
Som en vinterkåpe mot snøen
Men vinden rev de bort
Den pustet ikke lenger smilende

Vinden ulte om kulde og død
Om tid som reiser
Om liv som ikke blir levd

Cecilie Emilie

20110318

Gjenklangen

I drømmene synger sangene
Egne lyder formes som ord
Gjenklangen fra alle fangene
I drømmene fri hos moder jord





Gnister fra stjernene som glitrende rav
Et smil fra drømmernes egen park
Duftende over de syv hav
Gjennom den harmoniske skog og en blomstrende mark


Cecilie Emilie

20110222

Poesiktet om mitt hjem

(Soundtrack: Thievery Corporation - Marching the hate machines (into the sun))
Solen puster meg i øret
Lytter til mine toner
Som ingen andre kan høre


Snøen legger seg på bakken 
Glitrer som tusen stjerner
I mine øyner dekker jorden med den trygge frakken


Verken innerst i gaten
Heller ikke i øverste etasje
Senker endelig roen seg selv for akrobaten


En spire får endelig lov til å gro
I hjertet av Calmeyersgate
Her skal jeg leve og her skal jeg bo


Cecilie Emilie

20110123

Gjennom øyet skal verden males

Måneskinnet på vannet
som har frosset til is
Glitrende, iskalde greiner
Uten en lyd blåser en kjølig bris


Hvordan den minste skjønnhet
sin farge og varme mistet
når øyner som ser
er dype av tomhet og tristhet


Men om øyet kan se og få med
de små klare øyeblikk
som fryser tid og sted
og maler verden med musikk


Selv i en død vinterverden
der gatene er fulle av spor, men omgitt av stillhet
der kan selv en fattig mann
bli truffet av snillhet


Ute har fuglene sluttet å synge
men selv i mørket er det lys
kanskje i morgendagen du møter
en frihet som sender tyngden utenbys


Cecilie Emilie
(kobling i tittel)

20110119

Tanker

Om livet og ingenting.
Om dager som farer så fort av sted at jeg ikke klarer å sove lenger.
Om det jeg vil, og alt jeg ikke veit hvor jeg vil med.


Om skyer som flyter rolig på himmelen som frie seilbåter.
Om flotte mennesker som titter innom livet og så forsvinner like fort igjen.


Om musikken som er det eneste sanne i hverdagen.
Om det som er avsluttet.
Om det som er i ferd med å begynnes.


Alt fylt med glede, men allikevel er det noe som mangler...

20101212

Før ble nå som aldri før

Soundtrack: Tori Amos - Silent all these years


Overalt er det kaldt. Overalt er det gamle nytt. Som om det aldri har vært der før, men allikevel er velkjent. Velkjent på en annerledes måte. Som snøen som ligger på bakken. Det er dens første vinter. Som røyken fra vedovnen. Dens første møte med himmelen. Som skrittene på bakken. Det første trykket av skosålen som for hvert skritt møter en annerledes motstand. Det første ordet du sier til en person. Ordet du har sagt over hundre ganger før. Men mottakelsen vil alltid være ny. Ordet som åpnet for en ny tankestrøm, for et nytt hav av minner. En gammel handling med nye utfall. Kulden ute er ny fra da det var varmt. Men før det var det den samme kulden.


Jeg løper. Jeg løper kanskje ikke så langt, men veldig fort. Jeg tror jeg kan løpe forbi tiden, som den løper forbi meg. Himmelen tetter seg sammen og tykke snøflak daler ned rundt meg. Ingen treffer meg. Men de treffer bakken jeg tråkker på.
Kan jeg løpe fra tiden, eller har tiden en fortid som er min framtid? Som når jeg møter morgendagen som om det var et glemt minne fra gårsdagen. Som når trærne hvisker om en lyd som ikke enda har passert mitt øre. Jeg vet hva, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg velger når. 

20101204

Om sykdommen og vinduet

Jeg innser at jeg har påtatt meg en moderne sykdom, muligens arvelig. Kanskje har jeg alltid hatt den. Kanskje var den liten når jeg var liten, men så har jeg latt den vokse fritt og gro tak i meg. Den driver meg til vanvidd ved å la meg alltid holde fast på det gode, og gir seg ikke før jeg har noe bedre å holde fast på. Kronisk glede med savn. Det er derfor jeg nesten aldri kommer meg hjem om natta eller sier "hade" først. Det er derfor jeg ikke har prøvd og slutte å røyke eller spart min siste krone når det er noe festlig å bruke den på. Det er derfor jeg aldri kommer til å bli rik, men heller aldri alene. Og derfor er det uendelig kjedelig og ensomt å bo i mitt midlertidige hjem, der hver dag er den gamle lik på utsiden av vinduet eller andre siden av hekken. Hekken blir aldri høyere heller. Den bare råtner bort, eller blir revet av kommunen.
Men det er og derfor jeg stråler når jeg har det bra, og derfor jeg nesten ikke kjenner til tårer. Sykdommen min bestemmer både søvnmengden og har kontroll over immunforsvaret. Om jeg kunne gjort hver dag til en hektisk dag, annerledes fra den forrige, så ville natta vært kort og dagene lange. Om jeg aldri hadde klart det ville sykdommen spredd seg over hele meg og muligens fratatt meg min eksistens. Men så lenge den er en del av meg får jeg aldri ro. Jeg må se andre siden av fjellet. Og jeg kan ikke vente!

20101201

Soundtrack: Opeth - Under the weeping moon

Dypt gjennom takten av en sang
Som gjennom luften, dansende gullnoter uten skam
Jeg hørte du hvisket i mørket
Men nådde aldri fram


Dypt gjennom kulden fra vinteren
Som sprekker i tjernets tykke lake av is
Jeg hørte når vinden snudde
Jeg følte det siste bris


En lattermild uro
En kontrast uten like
Som om stormen rev skogen i to
Slik vil jeg aldri fra deg vike
Cecilie Emilie

20101110

Solkulden

Den stille kulden
som kryper
med æren i behold
sniker seg innpå meg
Men jeg slipper den ikke inn
ikke i dag
ikke i morgen
Jeg er priser skjebne
som skremmer kulden bort
om jeg bare venter...


Cecilie Emilie

20091227

Heslige snøkrystaller og pudder på skulderen

Store, hvite snøflak daler ikke ned nå. De styrter ned mot bakken som hauker med høy promille. De treffer alltid. Bakken er borte nå. Snøen rekker meg snart til hofta. Snøen som suger føttene mine til seg når jeg tråkker forsiktig over. Snøen prøver alt den kan å stoppe trafikken. Oslo er aldri vakrere enn når snøen skjuler skitten og stopper alle lydene. Du kan prøve å sette dine spor, men de vil alltid forsvinne i snøen. Snøen som med sin kulde dreper alt den kommer over. Fryser selv tiden. Snøen som et silkeslør, snart skal den avdekke den vakre jorden som i en skjønnhetskonkurranse. Snøen siler ned i sprekker og vanner marken, opp kommer vakre blomster og grønt gress. Men nå er det bare fryst vann. Det legger seg over alt, og gjør levende lys enda mer levende, og blåtimens skumring enda blåere.
Store, hvite snøflak. Hvordan kan de i denne farten være så harmoniske og myke?
Hvordan kan de i denne kulden være så varme.

Cecilie Emilie