Et sandkorn på tungen.

Husker torden stråler 

vinden synger 

men gråter 

og bølger slår 

husker havet av tårer 

mot muren som går 

alltid går 

løper litt men gråter 

og går

Enger av bananer og silkelår 

silkehår mot vinden 

slår så hardt 

slaget traff aldri på gata 

men sitter allikevel igjen 

i lufta som alltid blir husket 

resten av livet klokken går 

Klokken går ikke den løper 

som om den flyr 

den har liksom vinger 

som om den regner sidelengs 

i blå og grå farger

halvbrune trykk mot steinmuren i grotten 

et øde sted der ingen har vært

Enda

Hvorfor dør blomsten før tiden 

som aldri forsvinner 

enda timen bølger seg avgårde 

med antiloper og horn 

som nedgraves i sanden 

bare for å lytte til skriket fra tomheten 

fra vinden som lengter etter stormen

Lager sandenger 

under dyner som vi sover sammen i 

søtt og varmt 

med sand i hårete rumper og klissete vaginaer 

Vi er bare to men vi føles som mange 

Vi er alle 

Vi er en 

I sandsengen 

kassen 

der vi dør oss levende om natten 

dagen 

morgenen er gull i en annen verden

Hold deg på plassen din 

som du vet hvor er 

gå lenger alle andre steder 

i vinden 

motvind 

elsker å piske ryggen din 

med vannet rennende i ansiktet

i boka

våte sider av papir sklir sammen

smelter 

faller 

renner

Har deg dypt inn i meg 

varm og fyldig 

hard og mektig 

Slik synger verden 

til jorden eksploderer 

alt kjennes fjernt ut

alt er inne i meg

Jeg smelter bort fra sandkassen 

Nummen i huden

kroppen er svak 

Lyder betyr ingenting

alt er vidunderlig. 

Mellom nå og etterpå

Noen ganger

Kan jeg innrømme for meg selv hvorfor jeg handler som jeg gjør

Hvorfor jeg føler noe annet enn jeg egentlig vil føle

Noen ganger

Lengter jeg

Etter dager som har vært

Etter dager jeg vet vil komme, men  fortsatt er alt for langt unna

Noen ganger er jeg helt tilstedet i nuet

Ser hvordan lyset kjærlig lager harmoniske skygger rundt alt i dets vei

Hører hvordan alle lyder klanger forskjellig men allikevel hører sammen

Noen dager

Merker jeg ikke at tiden går

Merker jeg ikke at det er en hel verden rundt meg der min eksistens fortsatt er uten betydning

Noen dager

Går sola ned rett etter den har stått opp

Går mennesker forbi så fort at de kun vært én og samme

Går tiden så fort at det er som den alltid har stått stille i meg

Noen ganger

Lengter jeg

Og jeg venter, venter på tider som kanskje ikke kommer

Gjenklangen

I drømmene synger sangene
Egne lyder formes som ord
Gjenklangen fra alle fangene
I drømmene fri hos moder jord

Gnister fra stjernene som glitrende rav

Et smil fra drømmernes egen park
Duftende over de syv hav
Gjennom den harmoniske skog og en blomstrende mark

Cecilie Emilie

På hodet

Ute var det lyst, men et lys som var mørkere enn lyset inne.
Hvitt var det. Etterhvert ble det tåkete og grått.
Fra lyset som kom fra himmelen var det ikke en eneste solstråle.
Det myldret av menneskeliv i gatene, men allikevel var det som om det var tomt.
Det var ingen energi, det var kun hastverk.
Det var ingen ny dag, det var en dag lik gårsdagen.
Blant alle de tusen mennesker som gikk forbi var det allikevel ikke ett menneske å finne.
Planeten som snurret rundt sto i dag på hodet.

Da var det bare en ting å gjøre; sette seg ned og lage sin egen solstråle. Kanskje ut av det myldrende tomrommet ville et menneske finne deg, og dagen i dag ville aldri være en annen dag lik.

Om morsinstinkt og dopapir

Jeg har ikke helt blitt sikker på årsaken til at folk bestemmer seg for å få barn enda.
Selv så ville jeg helst lånt 3-10 åringer, så jeg kunne hatt noen å leke med.
Men jeg kan se for meg flere grunner.
Gleden over å skape noe sammen med en man elsker, eller for enkelte av mer narsissistiske grunner.
Muligheten til å selv kunne oppføre seg som et barn igjen.
Gleden over å ha noen så nær seg, og gleden over å elske noen og bli elsket igjen.
Behovet for å ha noen å stelle med, noen å se til og å gjøre glade.
Eller kanskje det bare er et underliggende, mystisk og naturlig behov som kommer i en viss alder som er individuell for alle...
Behovet har ikke nådd meg enda iallefall, og godt er det, for jeg har verken noen å skape et barn sammen med eller muligheten for å gjøre verden et bedre sted for dette barnet.
Men jeg lurer fælt på hva dette mystiske morsinstinktet er, som for mange virker helt naturlig.
Jeg har opplevd før at enkelte har trodd jeg ikke liker unger, ettersom jeg mangler denne egenskapen og denne drømmen som er så vanlig for mitt kjønn.
Dette er totalt feil.
Jeg elsker unger - de er frie, fulle av følelser, kreative, fantasifulle og fantastisk ærlige. De er herlige.
Jeg drømmer bare ikke om trangen til å bære fram min egen en dag, ettersom jeg mangler dette behovet. Derfor blir det spennende om det plutselig skulle dukke opp hos meg og.
Det vil framtiden bringe.

Jeg lurer på om kvinner med morsinstinktet klarer å forstå at det finnes kvinner uten. Og forstå at det ikke er noe galt/slemt med det.
Jeg lurer på om det er enklere å være mann.
Bortsett fra at da må man forholde seg til kvinner og mensen (men bare halvparten så mye dopapir og skapplass på dass).

Jeg er glad jeg er kvinne. Det er fantastisk!
Jeg håper jeg lever lenge nok til å se den dagen alle kvinner er glad for å være kvinne. Undertrykkelsens undergang.

Om det er mulig.