Et tankestøv - en flekk på hjernehinnen

Et snev
Av en duft
En dominoeffekt
Av minner
Hvorfor er det så vanskelig å få beholde noe bra?
Trives bedre i i hastighet på tivoliet
Enn i spøkelseshuset
Alt kolapser sammen
Men til noe større
Et fragment
Av framtiden
Gjemmer seg
Rundt hvert et hjørnet

Fragile dreams

Fragile dreams

Irving Penn "Yoga" 1946

Som et hån av livet selv

streifer ulykken deg i det sekundet du aner det minst.

Enda du visste det ville komme en dag, 

du visste at dagen var nær, 

likesom i en hard kamp mot døden der håpet alltid er sterkt.

Lyset skinner hver dag.

Nå betyr det ikke noe,

enda det gløder i sin sterkeste prakt;

smelter den harde vinteren avgårde,

sender kulden på dør,

knuser nettene til dager.

Likevel er lyset som intet.

For noen år tilbake var sorg kun et gjemt barn.

Kun en lumsk og uregjerlig tilstand av noe intetvarende.

Slaget av tunge tanker kunne repareres,

ømt trøstes bort av viten om evige grønner enger.

En dramatisk og fabelaktig natur ville skylle over verden,

vaske bort all meningsløshet, koke det ukonsentrert til noe mer fast.

Som et hån av livet selv 

streifer ulykken deg i det sekundet du aner det minst.

Enda du visste det ville komme en dag, 

du visste at dagen var nær.

Motet forsvinner, enden er her. 

Minutter kommer og minutter går.

Nå er de så mange, 

du holder dem kjær,

men innser at tiden er imot livet selv.

Dagene har blitt lengre, 

men hver en time fordufter fortere enn noen gang før. 

Et desperat åndedrag i et oppgulp av luft.

Realiteten kan ikke glemmes, det finnes inget sted å flykte.

Du forstår at verden ikke er din,

kun i din egen lekekasse kan du være fri.

Innestengt av gjerder,

landegrenser

og maktbegjær.

Overalt i verden er tanken den samme, 

vi holder oss kun her.

Et sandkorn på tungen.

Husker torden stråler 

vinden synger 

men gråter 

og bølger slår 

husker havet av tårer 

mot muren som går 

alltid går 

løper litt men gråter 

og går

Enger av bananer og silkelår 

silkehår mot vinden 

slår så hardt 

slaget traff aldri på gata 

men sitter allikevel igjen 

i lufta som alltid blir husket 

resten av livet klokken går 

Klokken går ikke den løper 

som om den flyr 

den har liksom vinger 

som om den regner sidelengs 

i blå og grå farger

halvbrune trykk mot steinmuren i grotten 

et øde sted der ingen har vært

Enda

Hvorfor dør blomsten før tiden 

som aldri forsvinner 

enda timen bølger seg avgårde 

med antiloper og horn 

som nedgraves i sanden 

bare for å lytte til skriket fra tomheten 

fra vinden som lengter etter stormen

Lager sandenger 

under dyner som vi sover sammen i 

søtt og varmt 

med sand i hårete rumper og klissete vaginaer 

Vi er bare to men vi føles som mange 

Vi er alle 

Vi er en 

I sandsengen 

kassen 

der vi dør oss levende om natten 

dagen 

morgenen er gull i en annen verden

Hold deg på plassen din 

som du vet hvor er 

gå lenger alle andre steder 

i vinden 

motvind 

elsker å piske ryggen din 

med vannet rennende i ansiktet

i boka

våte sider av papir sklir sammen

smelter 

faller 

renner

Har deg dypt inn i meg 

varm og fyldig 

hard og mektig 

Slik synger verden 

til jorden eksploderer 

alt kjennes fjernt ut

alt er inne i meg

Jeg smelter bort fra sandkassen 

Nummen i huden

kroppen er svak 

Lyder betyr ingenting

alt er vidunderlig. 

Ikke kall en spade for en spade.

Jeg reiser. Gjennom tida, gjennom minner. Jeg reiser gjennom hele verden. Jeg ser folk komme og jeg ser folk gå. Jeg ser meg selv både komme og gå i andres liv. Noen ganger reiser jeg framover, noen ganger reiser tiden framover uten at jeg blir med. Jeg går, jeg sykler, jeg flyr, jeg befinner meg på et tog, jeg har rattet mellom hendene og veien ligger langflat foran meg.

Jeg husker de fortalte meg om livet før jeg hadde opplevd det. Det virket ikke så stort, men nå som jeg befinner meg midt i det, er det episk. Det er en lang vei tilbake og så fremt ligger det ann til en lang reise framover.

Hver dag er unik når den er i morgen. Hver dag er unik når den var i går. Men akkurat i dag er det hver eneste dag.

Det er mye man kan mene om hva man burde gjøre ut av livet, men helst burde man holde seg til å mene kun om sitt eget. Jeg liker å leve etter filosofien “lev livet slik at det blir en historie verdt å fortelle.”  Nå har det seg slik at jeg overhodet ikke like å fortelle om noen ting. Spesielt ikke om meg selv eller mitt eget liv. Men etter å ha levet livet både her og der, har jeg kommet fram til at det er heller ingenting å fortelle om. For jeg har ikke delt det med noen. Jeg har kanskje opplevet kjærligheten litt, eller kanskje ikke. I hvert fall så liker jeg å tro at flere har prøvd å oppleve kjærligheten med meg, men jeg lot de gå. Jeg vet ikke hvor mange. Jeg befinner meg alltid i en ny dag der jeg våkner opp alene, det er det som er mest normalt nå, det var det som var mest normalt i fjor.

Jeg har begynt å drømme. Jeg har begynt å lage meg minner jeg ønsker å ha, som jeg enda ikke har opplevd.  Slike minner som får magen til å gå spinnvill, som får venner til å gjespe når du så klomsete prøver å gjenfortelle mens du bearbeider de ustyrlige følelsene som om de skulle vært små gullklumper du pusset usynlig støv fra. Drømmene kommer liksom bare til meg, jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje jeg lengter. Lengter etter kjærligheten slik jeg har blitt fortalt den skal være. En slik god følelse kanskje maken til den vi alle har opplevet aller først når vi kom til livet.

Det er mye mulig at jeg generelt tar det meste for gitt. Jeg gir tann for tann, øyet for øyet og ser en spade som en spade. Jeg har egentlig alltid tenkt at det ikke er mer i livet enn dagene som kommer og går. Men så begynte disse drømmene. Som om det ikke var nok med alle disse fysiske behovene, skulle denne lengselen komme snikende inn i meg som en dråpe for mye i et gammel vannglass. Den vekket noe rart i meg. Som en dominoeffekt av undertrykte følelser. Først kom lengselen, så kom sorgen, så kom sinnet. Og friheten – hva var vel den? Verden ble et stort og ensomt sted alene.

Friheten ja. Den høres jo fortsatt flott ut. Friheten fra undertrykkelsen. Men plutselig var friheten blitt min undertrykker. Det var den evige jakten på friheten som hadde gjort at jeg endte opp her alene.

Plutselig var ikke livet mitt lenger hva det en gang hadde vært. Drømmer var blitt lengsel. Frihet var blitt undertrykkende. Gleden ble ofte erstattet med sorgen. Sinne var ikke lenger sinne slik jeg hadde kjent det før. Det var mindre håndfast, det var blitt som noe løst, skimrende og smertefullt gjennomtrengende.

Jeg tvilholder, tvilholder på de minnene jeg har som er virkelige. Men drømmene har blitt så mange og minnene jeg ønsker at jeg hadde glir inn i minnene jeg har. Jeg reiser ikke lenger. Men jeg tror jeg gjør det.

Jeg går langs en varm og støvete vei i statene, håper på at noen skal komme kjørende og gi meg skyss til nærmeste bygd. Det er så stille her at vinden høres ut som en sang. Jeg tror stadig at jeg hører en gitar i det fjerne men skriket fra fuglene på himmelen river den stille lyden bort fra meg. Det er så varmt. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gå, men det er enten frem eller tilbake. Så jeg lar beina mine føre meg. Landskapet er som en evig ørken rundt meg. Solen skinner midt på himmelen og jeg er takknemlig over at jeg har nok vann med meg i sekken. Jeg skulle bare ut og ta noen bilder. Hvordan endte jeg opp her? Jeg er langt, langt bort fra noe som helst. Jeg flyter nesten i luften, den er så klam. Det er så varmt! Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har gått. Det var så spennende et stykke, det var så nytt og øde, jeg hadde aldri følt meg friere! Og enda jeg kanskje har gått her i flere timer, kanskje snart en dag, så kjenner jeg ingen smerte i beina. De bare går av seg selv, som om de er en mekanisme kroppen min har festet seg på. Vinden blåser stadig, men den rører meg ikke. Jeg hører bare sangen. Det er fortsatt like varmt.

Jeg befinner meg i en stol. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sittet her. Jeg har dagdrømmet så til de grader at kroppen min er helt nummen. Det er ikke dagslys lenger. Kanskje har jeg sittet her i timer, kanskje snart en hel dag. Lyset fra gulvlampen ved siden av meg skinner varsomt på armen min. Jeg drømmer igjen, drømmer meg bort i tid og minner. Jeg reiser gjennom hele verden. Her, mens jeg sitter i stolen min. Noen ganger reiser jeg framover, men nå reiser tiden stadig framover uten at jeg er en del av den. Jeg tar ikke fatt på den. Jeg drømmer. Jeg lengter. Dagene er ikke de samme. Tiden er gjennomtrengende uten at døgnet er her.

© Cecilie Molteberg.

Je suis une enfant

Den følelsen når du starter en ny uke, et nytt år med et liv du egentlig ikke hadde planlagt. Et liv egentlig helt annerledes fra livet sånn du kjenner det. Og du lurer på hvorfor du egentlig er akkurat der du er. Den følelsen når du tenker tilbake på det forrige livet, det livet før du flyttet fra et sted til et annet, og du lurer på om du har klart å få med alle bitene av deg selv, om du noen gang kunne dratt tilbake.
Det er litt den samme følelsen som når du våkner opp en sommermorgen og lurer på hvor tiden ble av. Du har jo enda ikke ryddet bort vinterskoene, hvor var du egentlig hele våren?
Men du vet du var tilstede. Det var bare det at alt gikk så fort, og plutselig var livet helt endret. Som den følelsen da du akkurat gir slipp på kanten at fjellet og lar luften bære kroppen din nedover, fortere nedover, ned mot vannflaten. Og mens du synker dypere ned i vannet og ser opp mot solstrålene ved overflaten, så tenker du at det er godt å gi litt slipp og la livet gå sin gang litt av selv innimellom og heller bare puste.
Cecilie.

Refraksjon

I natt drømte jeg at jeg løp. Jeg skulle bare løpe etter bussen, men så oppdaget jeg hvor lette beina mine var og hvor lett det var å puste. Jeg har ikke følt det sånn på mange år, det har bare blitt tyngre å puste og jeg har satt meg ned og tatt en røyk og sett bussen kjøre fra meg og tenkt at det er ikke noe vits, det er ikke noe poeng å løpe etter en buss, for det kommer alltid en ny og jeg har all verdens tid.

Men det begynner å gå opp for meg –

Jeg har ikke all verdens tid. Tiden flyr. Tiden passerer meg hver eneste dag, uten at jeg gjør noe for å leve med den. Uten at jeg løfter en finger, uten at jeg synger en eneste tone.

Jeg trodde tiden skulle komme til meg og løfte meg opp som en sterk og varm sommerstorm og rive meg avgårde i sin ville dans.

Men det gjør den aldri. Den lever sitt eget liv, den er som et rullebånd uten start og med evig ende, som bare venter på at vi skal kaste oss på den og leve – ta i mot alt godt som kommer til oss i livet og fange alle mulighetene vi ønsker.

Jeg er ikke på det rullebåndet.

Men i natt løp jeg. Det var så godt å kjenne beina dytte bakken i fra seg og kroppen fly av gårde at jeg likeså godt ikke tok den bussen. Den bussen skulle jo bare et sted jeg hadde planlagt, et sted jeg alltid dro. Det var en helt vanlig buss som jeg hadde mistet og tatt mange ganger før. Så jeg løp enda fortere, jeg løp forbi bussen og svevde av gårde  bortover bakken. Jeg brydde meg plutselig ikke om hvor jeg skulle, eller hvor bussen skulle. Jeg kjente bare hvor deilig det var å puste.

Jeg kunne til og med rukket den bussen som jeg alltid pleide å komme for sent til. Den trygge, røde bussen som jeg kjente så godt med alle de halvsovende passasjerene og den sedvanlige bussjåføren som la igjen den flotte personligheten sin hjemme bare for å bry seg om rattet og veien og alle som kom på og gikk av bussen på dens daglige tur.

Men jeg valgte å løpe et annet sted. Jeg trengte ikke bussen mer, jeg kunne jo løpe – jeg kunne jo puste!
- Cecilie

Vintermystikk

Ute er det natt. Et lite stykke ovenfor byen, akkurat langt nok til at storbysuset kun skimtes gjennom lyset fra de snøtunge skyene som henger over landskapet rundt meg. Lydene er som frosset i den glitrende, hvite snøen. Sjeldent kommer et ensomt menneske traskene stille forbi, så stille at man skulle tro de var redde for å puste. For selv pust kan høres her, omtrendt som ekko mellom de tette husveggene av rødmalt treverk. Men ikke en skygge er synlig. Ikke et vindpust er å kjenne. Enda mørket flyter rundt hver atom som et usynlig slør over jorden, er lyset akkurat sterkt nok til å se hvordan snøen minner om en glodhet ørken. Landskapet snor seg om de sjeldne farger i vinterlandskapet som toner fra nære og fjerne musikaler kun døve hører, som malerier kun blinde ser. Alt er ikke over. Alt har ikke startet. Denne vinteren kan være den siste, denne natten og. Men storbysuset synger videre selv om ingen lytter, for hver tone kan bli den første i vinterens fabellyrikk. - Cecilie

The Odour of a Nebula (working title)

The lump. Deep inside my chest, in the middle of my body, at the top of my stomach.

The lump that will eat me from inside if I cannot use its enormous energy. It’s crawling around in my body like a sparkling fountain of thin air and some feeling… Like love. Of hatred, anger and joy at the same time.

It wants to lift my body, lead me up to where the sky never ends to the thousands of bright and shining stars.

But gravity. Gravity holds me down. Won’t let the lump lift me, and my arms, my arms are heavy like cement. They’re hanging down towards earth, and don’t know where to do with themselves. Like they’re longing for the depths of earth. Like if they want to drag themselves deep down inside earth, to the glowing, hot ball of bubbling lava and deadly flames.

But they stay where they are. They have so many choices, so much to make out of themselves. They don’t know how to function.
The lump rumple. The lump grows. Almost blows up inside of me.  Only through my ears, through my eyes, does my body let the lump be and live. Through the strength of others. Through tones the lump wants to dance to. Through visual sights the lump is made of.

Or through sharing. Like ripping out a part of my body, in exchanged of a tearing wound. An emptiness, not to be seen by anyone, and as if not to be filled again.

A moment of acrid longing, of prodigious solitude. A moment of dreams never to be released. A life whom never to be lived.
How to let the lump free, to float with the wind. How to let it lift me from the ground when my body holds me down. All the words to speak, all the tones to sing, all the stories to be told, all the adventures to begin.

The lump muds like cosmic gas from a birth of a star, as cloud of dust from a nebula. Ready to blow up anytime, expand it selves and finally collapse into a burning light, forever to glow out the deadly brightness, and eat all darkness on its road.

But gravity still is bigger. 

- Cecilie 

Mannen nede i vinduet

Jeg vil skrive om mannen der nede. Men han står aldri i vinduet, men sitter bak blå gardiner. Gardinene som alltid er lukket. De blå, tykke gardinene som stenger alt lys ute. Han bor i første etasje. I vinduet står det to lysekroner uten lys i, en tom keramikk-krukke og en sandfarget sangfugl. De ser ganske fine ut inntil den grasiøse blåfargen på gardinene, og fra vinduet mitt ser vinduskarmen hans nokså ren ut. Men jeg har aldri sett han trekke for gardinene. Jeg har fulgt han inn døren og sett trappeoppgangen hans, men noe mer av livet hans holder han skjult. Jeg møter han ofte i gatene, han er aldri redd for å snakke eller å spørre om hjelp til å åpne porten inn til bakgården våres når det blir litt for vanskelig med en krykke i hver hånd. Det har ikke vært en lang sommer, men sommeren har vært hard mot ham. Han ser mye eldre ut nå enn sist vinter når jeg flyttet inn her. Og han har fortsatt ikke åpnet gardinene så mye som et lite gløtt. Enda han stadig er ute og humper seg bortover gatene på krykkene sine, med det lille som er igjen av det snehvite håret hans pent gredd til siden. Han ser ikke snill ut. Men han ser heller ikke slem ut. Han ser egentlig bare veldig fortapt ut. Kanskje han aldri får noe besøk. Han fortalte meg engang at han gjerne ville flytte, men han trodde ikke han kom til å gjøre det for det var så greit å ha en leilighet i første etasje, han kan jo ikke gå mange trappetrinn på to krykker.  Jeg lurer på når han legger seg, mannen nede i vinduet. Bak de blå gardinene. Han sitter vel i sofaen. Kanskje sofaen er rett bak vinduet. Kanskje sitter han og ser hvordan sportsutøverene glatt beveger seg bortover snøen på skiene sine, kanskje orker han ikke å ta noen pauser fra tven før han må på do. Og da reiser han seg ikke opp fra sofaen, men trekker krykkene sine inntil seg og drar seg sakte opp på to bein, mens sportsutøverene løper langrenn i bakgrunnen og kommentatorene vitser om hvordan Oddvar Brå knakk staven sin under VM i 1982. Kanskje tenker han tilbake på hvordan han selv løp rundt på grønne enger den sommeren i 1982. Eller kanskje han mistet jobben sin da. Uansett så er 1982 ganske langt unna 2011. Og nå er det snart 2012. Bryr han seg i hele tatt om årstall lenger, når han ikke engang bryr seg om å kikke ut av vinduet sitt? Han har jo ikke så mye å se ut av vinduet – bare en trist, tom bakgård og et par rotter i ny og ned ved søppelkassene, foruten oss naboene som kommer hjem og ler og smiler eller stresser av gårde til skole og arbeid. Vi unge. Alle vi som bor her kunne vært barnebarna hans. Og vi snakker med han i god viten om at han er eldre og derfor bærer mye mer kunnskap og livsviten enn oss. Men allikevel sitter han der inne helt alene, bak de tykke, blå gardinene med vintersport på tven, lite viten om hun som sitter en etasje over bare rett ovenfor til høyre for han, og tenker på hvordan han egentlig har det. Hvordan kunne jeg gitt han en gave? Kanskje jeg kan banke på vinduet hans. Eller kanskje dørklokken virker hos han – det har den aldri gjort hos oss! Men hva kunne jeg gitt han for noe? En til sandfarget sangfugl kanskje, så kunne han åpnet gardinene bare for å sette fuglen sammen med den han allerede har stående der. Og kanskje ville han lagt merke til at vinduskarmen hans trengte en vask, og latt gardinene være åpne. Og kanskje ville de andre naboene lagt merke til at han sto i vinduet sitt, noe han sikkert gjør hver eneste dag, men det er ingen av oss som kan se det når han stadig har de blå gardinene sine tett igjen. Der nede, i første etasje i B-oppgangen. Leiligheten hans kunne vært som våre andres – full av folk som kom og gikk, av fest og musikk, av kjærlighet og kjærlighetssorg. Men det er den ikke. Leiligheten hans er tom. Det er bare han som er der, og den sandfarget sangfuglen ser han aldri ser på, for den er på den andre siden av de blå gardinene. Men jeg ser den. Jeg ser på den hver dag og lurer på hvordan den kan synge igjen. 
Cecilie

Mellom nå og etterpå

Noen ganger

Kan jeg innrømme for meg selv hvorfor jeg handler som jeg gjør

Hvorfor jeg føler noe annet enn jeg egentlig vil føle

Noen ganger

Lengter jeg

Etter dager som har vært

Etter dager jeg vet vil komme, men  fortsatt er alt for langt unna

Noen ganger er jeg helt tilstedet i nuet

Ser hvordan lyset kjærlig lager harmoniske skygger rundt alt i dets vei

Hører hvordan alle lyder klanger forskjellig men allikevel hører sammen

Noen dager

Merker jeg ikke at tiden går

Merker jeg ikke at det er en hel verden rundt meg der min eksistens fortsatt er uten betydning

Noen dager

Går sola ned rett etter den har stått opp

Går mennesker forbi så fort at de kun vært én og samme

Går tiden så fort at det er som den alltid har stått stille i meg

Noen ganger

Lengter jeg

Og jeg venter, venter på tider som kanskje ikke kommer

Glemt

Var ikke vinden som hvisket
En lett pust fra sørlige smil
Kom ikke skyene mykt flytende
For å gi himmelen et avbrekk fra sin plass

Lyden av torden som gjallet i det fjerne
Solstråler av gull som avdekket alt skittent
Selv en dråpe av vann fikk ikke være seg selv
I lys av solens glødende armer

I skyggen bak et gammel tre
Ingen brydde seg om å vanne
Lå en sprukken, ustemt gitar
Som aldri fikk synge sine sanger

Treet dekket gitaren med sine rødgule løvblader
Som en vinterkåpe mot snøen
Men vinden rev de bort
Den pustet ikke lenger smilende

Vinden ulte om kulde og død
Om tid som reiser
Om liv som ikke blir levd

Cecilie Emilie

Let the good times begin

Oh, loneliness
Lonely times we're spending
Life made in dreams
Lost in sleep descending
If all we see is all to believe
Then let the music play
Let's not think of tomorrow

Friends that I know
Knew that I was searching
Falling in love
But it wasn't working
Paul said "What we see is solely chemistry"
So let the music play
Let's not think of tomorrow

Let's pledge a year to the stars
And nighttime
Safe from the day
There is life without time
And when light draws near we'll disappear
The way that dreamers do
In sleep intoxicating

Oh, loneliness
Lonely times we're spending
Life made in dreams
Lost in sleep descending
If all we see is all to believe
Then Billy bring your gin
Let the good times begin


~Isobel Campbell

Livets sang

Jeg så din tanke fare
Men lette ikke dypt
Allikevel har jeg det med å bevare
Hva du har følt men kanskje har forlatt
Flyktet fra som en livredd hare

Så mange mennesker på moder jord
Med samme kjøtt og sinn
Allikevel er vi så forskjellig, er det mange som tror
De lar ikke virkeligheten fare øyet ved
Lager seg heller sin egen verden der de bor

Vi er alle i samme båt
Og blir aldri mer vis enn et barn
Vi synger på samme låt
Men det er alt for få som lytter
Eller deler årsaken som lager et øye tårevått

Du kan bygge en by
Du kan vinne en million
Men kan du ikke erfare og stadig bli ny
Var livet kun en grusom sang
Som hos en sulten spurv som ikke kan fly


- Cecilie Emilie

Noen ganger...

Noen ganger hvisker gresset

Om fjerne og nære steder

Noen ganger flyter skyene

Som om de ligger på overflaten av et stort hav

Noen ganger skinner solen

Og lager vakre mønstre

Noen ganger drypper regnet

Som om det bare vil vanne blomstene forsiktig

Noen ganger føles selv snøen varm

Når den glitrer som tusen stjerner

Noen ganger smiler selv ukjente til deg

Som om de har en hemmelighet de gledelig vil dele

Men andre ganger finnes det ingen ende

Selv ikke på verdens enkleste problem

De gangene ingenting klaffer

Som om det minste sår aldri gror

De gangene - selv når man er minst alene

Føler man seg mest alene

Men de gangene er det kanskje akkurat da

Man aller helst vil være helt alene

Rømme dansende bort fra alt

Som et løvetannkorn svever i sommerluften

Fare av sted uten mål og mening

Bare for å bli fanget av vinden

Og kastet til bakken

Plante seg dypt i den mørke jorden

Og la en ny blomst spire til en annen tid...

Cecilie Emilie